Torbjørn Færøvik

Hjemme hos formann Mao

Fra Drømmen om Asia, Cappelen 1997


Morgentoget til Changsha har skinnende røde vogner, hvilket skulle passe bra. For nå går ferden til formann Maos vugge i Shaoshan. For å komme til den lille landsbyen hvor Mao ble født, må jeg skifte tog i Changsha. Kinas statlige jernbaner akter å bruke både dagen og natten, og de myke, blågrønne setene dufter av frisk jasmin. Vognen er for de pene og vellykkede. 108 mil ligger foran oss. Forretningsmannen fra Macau, den lille portugisiske enklaven sør for Hongkong, vil vite hvor jeg skal.

- Til Shaoshan. Til landsbyen hvor formann Mao ble født.

- Til Shaoshan? Men Mao er jo død?

- Jo, Mao er død. Men ikke fru Tang.

- Fru Tang?

- Hun er litt spesiell.

- På hvilken måte?

- Fru Tang arbeider for å få utlevert formann Maos lik. Graven står klar. Den kostet tre millioner kroner. Den reisende fra Macau tror muligens at jeg skrøner. I alle fall senker han blikket, og i et forsøk på å redde ansikt henter han brått sine dokumenter ut av kofferten. Vi snakker ikke sammen på 60 mil. For å si det enkelt, så finnes det tre typer tog i Kina: De raske, de middels raske og sneglene. For den raske varianten, se etter tog med rutenummer 1 til 100. Ber du i tillegg om et mykt sete, "a soft seat", vil du få en romslig kupé med pene setetrekk, blomsterpotte i vinduet, tesamovar og tekopper med lokk.

Om natten omgjøres kupéen til sovekupé. To senger nede og to oppe, med rent sengetøy og det hele. Høyttalerne, en stadig plage på kinesiske tog, kan justeres av den reisende. En velsignelse! Men en gang havnet jeg i kupe med to partibyråkrater fra Nord-Korea, som satt og leste høyt fra Kim Il Sungs verker i utvalg. Høytlesningen pågikk i to timer, avbrutt av flere kortere måltider med hvitløk og ginseng. Ginsengrøttene, store som forvokste poteter, ble halt opp av en pappeske med grønn folie og røde silkebånd. - Vår store leder, kamerat Kim Il Sung, befaler oss å stole på egne krefter, deklamerte de to. - Frykt verken lidelse eller død! Da hjalp det ikke at høyttaleren på veggen hadde forstummet.

På de langsommere togene, med rutenummer 101 til 399, vil du også finne kupéer med "myke seter", men det er færre av dem. På somletogene, med rutenummer 400 til 500, skal det finnes slike seter, men ingen nålevende mennesker har hittil klart å oppspore dem. Derimot har snegletogene en overflod av harde trebenker med tynt plasttrekk, hvor kampen om millimetrene er nådeløs. "Stasjonene" finnes overalt, til og med i tunneller, bekkefar, hønsegårder, grisefarmer, fabrikkområder, fiskedammer, traktorverksteder, reddikbedd og persilleåkre. Anbefales kun de tålmodige av hjertet.

Denne gang skjærer jernbanesporene mot sørvest, forbi Hangzhou og med kurs for Kinas indre. Rutenummer 22. De første milene går gjennom gjennom flate bondelandet, men utover dagen blir landskapet småkupert. I en kålåker står tusen krumbøyde rygger i lange rekker, noen ligger på knærne - de heldigste kjører traktor. Vi krysser både rismarker og milevis med kålhoder, vi dundrer over broer og elver, mens byer og landsbyer danser forbi vinduet.

Våren på den kinesiske landsbygda er som en rus av forventning og håp. I både de nordlige og sentrale provinsene kan vinteren være kald og hard. Helt i nord kan temperaturen synke til minus 30 og 40 grader. I de sentrale områdene kan kvikksølvet ligge og hutre ved nullpunktet.

Med risplantingen vender selve livet tilbake. Kalde kropper blir varme, og ut av små mursteinshus med rykende piper strømmer stive oldinger og strekker sine ømme muskler mot lyset. De voksne får det travelt med å hente fram såkornet og grave i jorda. Okser og vannbøfler vekkes opp fra vinterdvalen, mens barna leker gjemsel i mylderet av mennesker, dyr og nyoverhalte kjerrer. Kina lever.

Men vil kineserne - 22 prosent av menneskeheten - være i stand til å fø seg selv i det neste århundret? "Hvem skal fø Kina?" spurte Lester Brown, direktøren i World Watch i boken ha utga i 1975. Brown viste til at landet har bare ni prosent av verdens samlede dyrkbare areal. Ferske undersøkelser viser at den dyrkbare jorda utgjør 130 millioner hektar - det vil si bare ett mål pr. innbygger.

Samtidig får Kina 15 millioner nye munner å mette for hvert år som går. Denne økningen hadde kanskje ikke vært så alarmerende hvis kineserne hadde klart å legge ny jord under plogen. I stedet skjer det motsatte. På grunn av uhemmet industrialisering, nybygging og ørkenspredning mister landet hvert år 400 000 hektar dyrket mark.

I 1995 måtte Kina for første gang siden revolusjonen importere korn. Heldigvis for kineserne er ikke betalingen noe problem. Regjeringen har penger nok. Men hva vil skje dersom verdens folkerikeste land blir storimportør av korn og landsbruksvarer?

Svaret sier seg selv. Kina vil gjøre kraftige innhugg i verdens matvarelagre og drive prisene i været. I verste fall kan de små og sårbare utviklingslandene få problemer med å skaffe seg maten de trenger. Det gjør ikke situasjonen mindre alvorlig at kineserne - i pakt med den nye tid - har begynt å spise mer kjøtt. Økt kjøttforbruk forutsetter økt fedrift, noe som igjen forutsetter økt fórproduksjon og større beitearealer. Ingen benekter at kineserne har rett til å spise kjøtt. Kina er imidlertid et så stort land at enhver endring i matvanene kan få alvorlige internasjonale følger.

I siste instans, sier Lester Brown, er det ingen andre enn kineserne som kan redde Kina. Det betyr at de kinesiske bøndene må øke produksjonen, at udyrkede arealer må dyrkes opp og at nybygging på dyrket mark og ørkenspredning må stanses. Oppgaven er kanskje ikke umulig, men lederne i Beijing må handle nå. I dag er bøndene lite villig til å investere i jordlappene de leier av staten. Leieavtalene er kortsiktige, normalt på 15 år, og mange av bøndene har ikke en gang papirer som bekrefter avtalene. Enhver kinesisk bonde som har levd en stund, er klar over at det politiske klimaet kan skifte over natten. Det som er revolusjonært den ene dagen, kan være reaksjonært den neste - og omvendt. I verste fall kan de miste jorda før de aner det. Hva er så vitsen med å bruke sparepengene på å dyrke opp nye arealer, grave grøfter eller bygge diker?

Undersøker utført av forskerne Roy Prosterman, Tim Hanstad og Li Ping, gjengitt i Scientific American (november 1996), viser at mange landsbyer pleier å omfordele jorda hvert tredje eller fjerde år. Omfordelingen kan skyldes at husholdningene har fått flere eller færre medlemmer siden sist. Disse stadige justeringene kan ved første øyekast virke svært så sympatiske. Tenk at livet på landsbygda kan gjøres så rettferdig! Men bøndene fortviler. Så lenge det er en sjanse for at jorda blir tatt fra dem, er det ingen vits i å arbeide livet av seg - eller å investere i jorda.

Svaret må være å gi bøndene skikkelige garantier for å at jorda er deres, og at leieavtalene forlenges til 50, 75 eller 100 år. Men dette er et spørsmål om politikk, og forutsetter at lederne i Beijing er villige til å fri seg helt fra Maos egalitære tvangstrøye. Tør de?

Videre spekulasjoner overlater jeg til partsjef Jiang Zemin og statsminister Li Peng. I stedet lar jeg vårdagen seile behagelig forbi mitt vindu, og midt i et dalføre av nyplantede epletrær henter jeg reiselektyren opp fra sekken. I mil etter mil skal jeg hygge meg med Emi Siao-yus fortelling om den gang han og Mao var tiggere. Det var den varme sommeren 1917. Akkurat som vinelskerne lukter på vinen før de smaker, begynner jeg med å lukte på permer og papir. Mmmm, her lukter antikvariat og møll, og kanskje en anelse røkelse? Men boken er verken gammel eller antikvarisk, bare et halvt århundre eller så.

Emi Siao-yu innleder med å bekrefte det "alle" vet - at Mao Zedong ble født i en ganske velstående bondefamilie, og at faren var av det strenge, kompromissløse slaget. Som liten gutt ble Zedong satt til å arbeide både sent og tidlig, ofte med de tunge tak, som å bære gjødsel ut på jordene. Bæringen foregikk på den typisk kinesiske måten, med en kraftig bærestang over skuldrene og to kurver som dinglet i et tau på hver side. Men Zedong hadde et problem. Han var en anelse lat, og dessuten elsket han bøker langt høyere enn grise- og vannbøffelmøkk.

Gamle Mao, på sin side, kunne bare et fåtall skrifttegn. Jorda sugde alt ut av ham, skrifttegn var luksus. I Shaoshan fantes det nesten ikke bøker, men Zedong klarte å oppspore to av dem. Den ene, Shui Hu, handlet om bravadene til 108 røverbander som hadde slått seg sammen til en felles "hær". Den andre, San Kuo Chih Yen I, var en samling fortellinger fra krigen mellom De tre kongedømmer (250-400 e. Kr.). Zedong forelsket seg i begge bøkene, ja han formelig "spiste ord for ord, og ble nesten ekstatisk av å lese om intrigene og komplottene som de gamle bandittene og krigerne stelte i stand".

For å kunne lese uforstyrret, fant Mao seg et skjulested bak en gravplass oppe i åsen. En dag dukket faren opp, og helvete var løs. Men Zedong lot seg ikke skremme. Gang på gang ble han tatt på fersk gjerning, og hver gang eksploderte gamle Mao med vulkansk vrede.

Zedong var 14-15 år den gangen. Begeret var fullt. I stedet for å bære møkk resten av livet, ville han ut i verden. Han ville gå på skole - han ville lære! I Kina var machuenes dynasti (Ching-dynastiet) i ferd med å gå i oppløsning, og røverbandene herjet.

Faren var ikke interessert i å sende sønnen på skole. Men Zedong, ustoppelig som han var, ordnet seg stipendium på egen hånd. Avskjedens time var kommet.

Emi Siao-yu skriver:

Mao sto opp ved daggry, breddfull av planer og ambisjoner. Mens faren tuslet taus ut på jordet, pakket Mao sine få eiendeler. I løpet av få minutter hadde han alt klart: et blått moskitonett, to hvite laken og flere gamle og falmede bukser. Det hele ble rullet sammen i en bunt som ble festet til enden av en påle. I den andre enden knyttet han en kurv med sine to kjæreste bøker, Shui Hu og San Kuo Chih Yen I.

Moren fulgte guttens forberedelser med engstelige øyne, og da han skulle til å dra, spurte hun:

"Skal du ikke si adjø til faren din?"

"Nei, jeg skal ikke det", svarte Mao.

"Trenger du ikke noe mer?"

"Nei, jeg har alt jeg trenger."

Uten å si noe mer, uten å ta farvel, forlot Mao sitt hjem med stråtaket i Shaoshan. Han gikk raskt bortover veien uten å snu seg og hilse tilbake til sin gamle mor, som sto i døren.

Fra den lille veistumpen i Shaoshan fortsatte Mao inn på revolusjonens tornefulle vei. 42 år senere sto den opprørske bondesønnen ved Den himmelske freds port i Beijing i spissen for en hær på fire millioner mann. 1. oktober 1949, foran øynene på en million mennesker, grep Mao mikrofonen og erklærte: "Det kinesiske folket har reist seg. Folkerepublikken Kina er født!"

Bare to ganger skulle han vende tilbake til hjemstedet og familiegården med stråtaket, i 1921 og 1959. Da han kom for andre og siste gang, var begge foreldrene døde. Ingen av dem ble så gamle at de fikk oppleve sønnen som Kinas nye hersker.

Emi Siao-yu, derimot, fikk oppleve Mao som ungdomskamerat og "tigger". Siao-yu kom fra samme distrikt som Mao, og i flere år gikk de på samme skole. Sommeren 1917 bestemte de seg for å undersøke de sosiale forholdene på landsbygda i Hunan, og for å leve så enkelt som mulig, dro de avgårde med minst mulig penger og oppakning. De to trasket gjennom fem fylker uten å bruke så mye som et rødt øre. Bøndene langs ruten tilbød dem mat og husly. Maten kom godt med, men som oftest valgte de å sove under åpen himmel.

Noen år senere skilte de to kameratene lag. I 1921 forsøkte Mao å overtale Emi til å slå følge til Det kinesiske kommunistpartiets stiftelsesmøte i Shanghai. Emi avslo, men Mao reiste. Emi forsvant ut av historien, mens Mao dro inn i den.

- Denne karen, Siao-yu, som jeg reiste sammen med, ble senere utnevnt til embetsmann i Guomindang-regjeringen i Nanjing, fortalte Mao i 1936. - Siao-yu ble utnevnt til oppsynsmann ved keiserpalassets museum i Beijing. Der solgte han noen av de mest verdifulle skattene i museet og rømte med midlene i 1934.

Hunan, som i dag teller 72 millioner mennesker, har lange tradisjoner med opprør og motstand. For mer enn 2000 år siden etablerte hunaneserne kongedømmet Chu, som lå i stadig krig med rivalen lengre nord, kongedømmet Chin. Et ordtak som stammer fra den tiden, lød slik: "Om det bare er tre Chu-familier i live, vil de fremdeles være i stand til å erobre Chin."

Et annet vanlig uttrykk i Hunan er "Iao tze pu pa hsieh!" På forståelig norsk: "Jeg? Jeg er ikke engang redd for selve Djevelen!" Senere er Hunan blitt kjent som "Kinas risbolle", og når tog nummer 22 borer seg inn i Maos hjemprovins, summer hvert eneste dalføre av travle bønder. Bare de røde flaggene som prydet rismarkene under Kulturrevolusjonen, mangler. I stedet lyser reklameskilt for kinesiske og vestlige varer mot de reisende. I et dystert bekkefar, der verken mennesker eller dyr er å se, skinner et kjent navn: "Volvo!".

Nærmere midnatt er reisen slutt. Med hylende bremser glir toget inn på jernbanestasjonen i provinshovedstaden Changsha.

Neste formiddag velger jeg bussen i stedet for det lille lokaltoget. Etter to timer på landeveien kjører jeg inn i "Mao-land". Fram stiger de samme rismarkene og åskammene som Mao lekte i for 100 år siden. Til og med den lille dammen som Mao fisket og badet i, ligger og blinker i vårsolen. Men hotellene, pensjonatene, spisestedene, krambodene og souvenirbutikkene er nye. Hvor jeg enn går, selges Mao-effekter i store mengder - Mao-merker, Mao-luer, Mao-klokker, Mao-skjerf, Mao-drops, Mao-byster, Mao-bøker, Mao-plater, Mao-lightere og ikke minst: Mao-sigaretter!

- Formann Mao var en storrøyker, sier kvinnen bak disken og ler høyt. - Disse sigarettene er ekstra gode!

- I Shaoshan lider vi av Mao-re, av Mao-feber! flirer en annen.

Fra tidlig morgen til sent på kvelden klinger det lystig i kassaapparatene, mens busslast på busslast med turister - flest kinesere - ruller inn i Det hellige land. Men tilstrømningen er nok ikke så stor som under Kulturrevolusjonen, da flere hundre tusen rødegardister invaderte landsbyen for å lovprise sin store fører. De ivrigste av dem klatret opp på bakketoppene bak Maos barndomshjem, hvor de sto og messet Mao-sitater døgnet rundt. Til slutt ble forholdene så kaotiske at hæren rykket inn og jaget rødegardistene hjem.

Tidlig på 1990-tallet, i kjølvannet av opprøret på Den himmelske freds plass i Beijing, opplevde Shaoshan - og Kina - en ny bølge med Mao-re. Folk trengte noe å tro på, og verken demokrati-aktivistene eller Deng Xiaoping falt i smak. I stedet kastet de seg over salig Mao, og igjen strømmet folkehopen til Shaoshan. I rekordåret 1993, som falt sammen med hundreårsjubileet for formannens fødsel, fikk landsbyen besøk av halvannen million mennesker.

Nå har gemyttene roet seg litt, men fremdeles er tilstrømningen stor. Maos barndomshjem ligger i sørenden av landsbyen og er en stor og staselig bygning. Etter mye strev og svette ble Maos far en såkalt rikbonde, og det luftige huset med de mange rommene var nok ikke vanlig standard på landsbygda.

Vi går fra rom til rom.

- I dette rommet spiste familien måltidene sine! Her vasket fru Mao familiens klær! Dette rommet brukte Maos far som rislager! I dette rommet sov Mao! Guiden, en tykkfallen kvinne i grå buksedress, virker uinspirert denne formiddagen. Ikke så rart kanskje, hun har sikkert sagt det samme tusenvis av ganger. Dessuten har hun ikke så mye å vise fram. Veggene i Maos barndomshjem er hvitkalkede og nesten nakne. Men her og der henger små bilder av den senere formann og hans familie. Fra taket på kjøkkenet henger bunter med rød chili, som bøndene i Shaoshan dyrket mye av.

- I dette romme ble formann Mao født!

Kvinnen hever stemmen og blir høytidelig. Hun tar tre-fire skritt inn i rommet og stiller seg i giv akt midt på gulvet. For første gang under omvisningen gir hun meg anledning til å trekke pusten og se meg om. Foran den brede sengen med de høye sengstolpene kommer refleksjonene: Hva hadde Kina vært uten Mao? Er det faktisk mulig at Kina hadde vært et bedre samfunn uten mannen som ble født i dette rommet 26. desember 1893? At Mao utrettet mye godt, er hevet over enhver tvil? Men hvor skal vi plassere et menneske som i tillegg til å utrette mye godt, også begår alvorlige feilgrep som resulterer i minst 30 millioner menneskers død?

Kanskje bør Maos far, Mao Jen-sheng, være glad for at han slapp å oppleve sønnen styre. Formann Mao likte verken rikbønder eller godseiere, og mange av dem - trolig flere hundre tusen - ble henrettet de første årene etter revolusjonen. Rettssakene var korte og summariske, gjerne med hele landsbyen som tilskuere, uten at de tiltalte fikk anledning til å forsvare seg. Ofte ble de sparket, slått og torturert under forhørene. De som ble dømt til døden, ble henrettet umiddelbart. Den dødsdømte ble tvunget ned i kneståede, og det dødelige nakkeskuddet ble avfyrt fra kloss hold.

Opprinnelig hadde Maos far vært en fattig bonde. For å kvitte seg med gammel gjeld lot han seg verve som soldat, og først etter flere års tjeneste kunne han vende tilbake til Shaoshan. Med sine oppsparte midler klarte han å kjøpe jorden sin tilbake. I sin lange samtale med den amerikanske journalisten Edgar Snow i 1936 bekreftet Mao at faren var en hard og streng person som forlange kustus og disiplin. Ofte slo han barna.

"Det var to partier i familien", fortalte Mao. "Den ene var min far, Den herskende makt. Opposisjonen besto av meg selv, min mor, min bror og noen ganger til og med gårdsarbeideren. I opposisjonen var det imidlertid ulike oppfatninger. Min mor gikk inn for en politikk med indirekte angrep.

Hun kritiserte oss når vi blottla våre følelser og forsøkte oss på åpent opprør mot Den herskende makt. Hun sa at det var ikke den kinesiske måten å gjøre det på."

"Den dialektiske kampen i familien vår utviklet seg stadig. Jeg husker spesielt en hendelse. Da jeg var omtrent 13 år gammel, inviterte min far flere gjester hjem, og mens de var der, oppsto det en krangel mellom oss to. Min far anklaget meg så alle hørte det og kalte meg doven og unyttig. Det gjorde meg rasende. Jeg forbannet ham og forlot hjemmet. Mor løp etter meg og forsøkte å overtale meg til å vende tilbake. Far fulgte også etter og skjelte meg ut samtidig med at han krevde at jeg skulle komme tilbake. Jeg kom til kanten av en dam og truet med å hoppe i vannet hvis han kom nærmere. I denne situasjon ble det satt fram krav og motkrav som i en borgerkrig. Far insisterte på at jeg skulle be om unnskyldning og gjøre kow-tow som et tegn på underkastelse. Jeg gikk med på å gjøre kow-tow på ett kne dersom han ville love ikke å slå meg."

"Slik endte krigen", fortalte Mao til Edgar Snow. "Av den lærte jeg at når jeg forsvarte mine rettigheter gjennom åpent opprør, ble min far formildet, men når jeg var saktmodig og underkastet meg, skjelte han meg bare ut og slo meg enda mer." Da Mao til slutt tok sin bærestang med klesplaggene og bøkene og dro sin vei, hadde gamle Mao Jen-sheng rukket å bli en forholdsvis velstående bonde. Smart og arbeidssom som han var, kjøpte han korn fra de fattigere bøndene og fraktet det til kjøpmennene i byen, hvor han fikk en høyere pris. Om vinteren, når risen ble malt, leide han arbeidskraft i landsbyen. Han kjøpte seg også inn i andre bønders eiendommer, og ifølge unge Mao vokste kapitalen jevnt og trutt.

En slik "rikbonde" ville nok ikke fått det lett under den nye kommunistiske orden. Det første Mao gjorde etter revolusjonen i 1949, var å konfiskere de større jordeiendommene og dele ut jorda til bøndene. Men dette privatkapitalistiske stadiet varte ikke lenge. I løpet av få år ble bøndene tvunget til å slutte seg sammen i kooperativer, og med innføringen av folkekommunene i 1958 opphørte all privateiendom. Til og med folks kjøkkenredskaper ble samlet inn og omgjort til felleseiendom!

Denne formiddagen - på min vandring gjennom Maos barndomshjem - får jeg høre at gamle Mao Jen-sheng var den perfekte rike bonde.

- Kina trenger rike bønder, sier guiden, og noen må få foran og vise vei! Det gjorde Mao Jen-sheng! Nå til dags har vi mange rike bønder i Shaoshan. Vi har også fire eller fem millionærer i landsbyen. Slikt var utenkelig i det gamle Kina, men takket være formann Mao og kommunistpartiets lederskap begynner kineserne å bli rike. Til og med bøndene!

Guiden med den grå buksedrakten stryker sengestolpen foran seg som om den skulle være et lite barnehode.

- Er sengen den samme gamle? spør jeg.

- Sengen er den samme gamle. Dette er et museum.

- Men sengetøyet?

- Sengetøyet? Det er nytt.

- Hva med resten av interiøret? Veggene og taket?

- Selvfølgelig. Alle hus må repareres og vedlikeholdes. Men strukturen er den samme gamle. Her ble han født, og her vokste han opp, vår store leder formann Mao. Vår store leder formann Mao. Så rart det er å høre de gamle ord på ny. I årevis ble denne frasen gjentatt i det uendelige, men så døde både formannen og hans storhet. Men her, foran sengen hvor han ble født, lever de fremdeles. Her, og trolig bare her.

I dag er det ikke mulig å oppdrive ett eneste menneske i Shaoshan som husker opprørene og barnestrekene til den unge Mao. Alle hviler de under den rødbrune jorda på landsbyens gravplass. Men hvor er fru Tang? Hun som kjemper for å få Maos lik tilbake til landsbyen.

- Hun bor der borte, sier guiden og loser meg forbi fiskedammen. - Ser du det hvite huset bak verkstedhallen? Der bor fru Tang.

Tang Ruiren sitter klar når jeg kommer. Vi har en avtale. Den 67 år gamle kvinnen er blitt grå i håret og innsunken i ansiktet, og har lite til felles med den frodige, gravide kvinnen som lot seg avbilde med Guden for nesten 40 år siden. Hun husker deres første og eneste møte som om det var i går.

- Ingen i Shaoshan hadde sett Mao Zedong på et halvt århundre. Han var blitt en legende, en levende legende, uoppnåelig, helt utenfor vår rekkevidde. Vi drømte om ham og lengtet etter ham, men trodde aldri at vi skulle få se ham i levende live. Plutselig en morgen, en ganske vanlig morgen i juni - vi hadde bare så vidt rukket å koke te - hørte vi noen rasle utenfor døren. Plutselig sto formann Mao i døråpningen. Mao Zedong, Kinas leder, sto i døråpningen!

Tang blir skjelvende i stemmen.

- Han sto der med et forsiktig smil, avslappet og rolig, i svarte tøysko, grå bukse og hvit skjorte, og spurte om han kunne få lov til å komme inn. Min far, som var over 70 år, ramlet ned fra krakken og holdt på å besvime. Mor, som knapt var i stand til å gå, fikk panikk og løp haltende ut bakdøren. Selv ble jeg helt lam i kroppen - alt var uvirkelig.

Utenfra, fra den store gårdsplassen, hørte Tang lyden av stemmer, kommandorop og svak bildur. Drømmen var blitt virkelighet. Formann Mao hadde kommet på besøk, uanmeldt og overraskende - hans første besøk i hjemlandsbyen siden 1921! I løpet av de neste minuttene ble det skrevet historie i det beskjedne hjemmet til Tang Ruiren. Mao, den store pedagogen, slo an en gemyttlig tone, slo seg ned på den smale trebenken ved vinduet og trakk fram røykpakken.

- Er det noen som gidder å ta en røyk sammen med meg? spurte Mao.

Han var i strålende humør. Den hvite skjorten var åpen i halsen, det manglet en knapp eller to, buksen var stor, vid og upresset, og tøyskoene var blitt tilskitnet av landsbyens rødbrune jord. Visste man ikke bedre, kunne man tro at det var en nabo som hadde kommet på tilfeldig besøk.

Gradvis ble Tangs mor lokket fram fra sitt skjulested bak vedstabelen i bakgården. Gråtende og sjokkskadet ble hun geleidet inn i sitt eget hjem. Pappa Tang ble heist opp på krakken, forkommen, tungpustet og blek, rystet helt inn til beinmargen. Like etter kom Tangs ektemann intetanende hjem fra fiskedammen, fullstendig paralysert av synet som møtte ham. - Sett deg ned, sa formann Mao, sett deg ned og ta deg en røyk!

Fotografene i Maos følge var selvfølgelig ikke sene om å forevige scenen. Mens blitzlampene lynte, begynte praten.

- Fikk du noe fisk? spurte Mao. Han tok et langt drag fra sigaretten og sendte en blå røykring ut det trange rommet. Luften dirret av spenning.

- Neeei...ikke i dag.

Svaret kom stille og ydmykt.

- Da jeg var liten, fisket jeg i dammen hver dag. Alltid fikk jeg fisk. Hva slags fiskeredskap bruker du?

Litt etter litt kom praten i gang, og de skrekkslagne ansiktene i huset ble gradvis forvandlet til de bredeste smil. Tang Ruiren trekker fram et av bildene fra den store dagen i 1959. Formann Mao, retusjert og glatthudet, sitter med røyken i munnviken, foroverbøyd og litt lut i kroppen. Smilet er bredt, humøret er strålende. Mao er kommet blant sine egne.

- Se der, sier Tang Ruiren og viser meg det kjente fargebildet. - Der, helt til venstre, ser du meg med jentungen på armen. Hun var bare to år den gangen. Som du kan se, er jeg gravid med nummer to. Og denne karen, han med sigaretten, er mannen min. Bak ham står mor. Kvinnen til høyre for mor er en slektning som var på besøk akkurat da, og helt til høyre sitter ...formann Mao!

I hele sitt voksne liv hadde Mao hatt det for travelt til å besøke Shaoshan. All sin tid og alle sine krefter hadde han ofret på revolusjonens alter. Men da han sommeren 1959 bega seg til hjemlandsbyen, hadde det sine gode grunner. Mao hadde gitt seg i kast med Det store spranget, et dristig forsøk på å brå-industrialisere Kina ved hjelp av massemobilisering og maksimal kollektiv innsats.

Eksperimentet møtte hard motstand, ikke minst fra forsvarsminister Peng Dehuai. Peng, en av Maos fremste generaler, hadde lenge hatt mistanke om Det store spranget ville føre Kina rett ut i katastrofen. I likhet med Mao var Peng hunaneser. Derfor hadde han reist til Hunan for å finne ut hva som egentlig skjedde. Rystende kom han tilbake til Beijing og fortalte om sine inntrykk. Mao ble rasende, ikke minst fordi Peng hadde benyttet anledningen til å undersøke forholdene i Shaoshan - på Formannens eget hjemsted. Det skulle Mao ha seg frabedt!

Seiersreportasjene i Folkets Dagblad hadde gitt inntrykk av at Shaoshan allerede sto på terskelen til kommunismen, at kornlagrene var sprengt til siste kvadratmillimeter, og at innbyggerne var lykkeligere enn noengang. Peng Dehuai hadde dristet seg til å mene noe helt annet.

Hvem hadde rett, Mao eller Peng?

Mao var en handlingens mann. Da ryktene om Pengs observasjoner i Hunan begynte å sirkulere i ledersjiktet i Beijing, ble hjemveien kort for Shaoshans store sønn. I all hast ble Maos spesialttog vasket og klargjort for den lange reisen til Hunan. Men like viktig var det å klargjøre Shaoshan til det store innrykket. Når Mao var ute på sine reiser, ble de lokale lederne alltid varslet på forhånd - ikke av Mao, men av Maos stab, slik at Formannen skulle få det best mulige inntrykk av forholdene rundt om i landet.

På partikontorene i Changsha og Shaoshan kimte telefonen. Formann Mao var på vei! Men av sikkerhetsgrunner fikk ingen vanlige kinesere vite hva som var i gjære. De første junidagene i 1959 skjønte ingen i Shaoshan, bortsett fra en håndfull pamper, hvorfor bygningene plutselig ble malt, hvorfor veiene ble reparert og kornlagrene ble fylt til bristepunktet. Etter en deprimerende vinter og vår summet hele stedet av virksomhet, den lokale partisjefen trasket fra hus til hus og spurte om folk hadde nok mat i skapene - og de som ikke hadde mat, ble plutselig tilbudt korn, kjøtt og grønnsaker i overflod! Til og med nye klær ble delt ut til flere av innbyggerne. Når folk ba om en forklaring, svarte den lokale partisjefen:

- Fordi formann Mao er i ferd med å lede oss inn i det kommunistiske samfunnet. Kina er i ferd med å høste en rekordavling! Partiorganet Folkets Dagblad var ikke mindre ekstatisk:

"Den greske mytologien fra oldtiden var bare en fortelling, en drøm, et ideal. I dag, i Mao Zedongs æra, er himmelen her på Jorden. Formann Mao er en stor profet. Takket være den vitenskapelige marxismen-leninismen kan han se inn i framtida. Alle formann Maos profetier er blitt til virkelighet."

Da Mao omsider kom, skinte hele Shaoshan av sommerlig, før-kommunistisk lykke. Langs veiene og i gårdsrommene hadde partipampene stablet store hauger med poteter, ris og mais. På husveggene hang slagord som lovpriste formann Mao, revolusjonen og Det store spranget framover. I landsbyens nye felleskjøkken spiste innbyggerne lunsj og middag. Siden det kommunistiske samfunnet var like rundt hjørnet, var det like greit å gjøre alt i fellesskap.

Men Shaoshan ble ikke værende lenge i Paradis. Da formann Mao hadde reist, vendte innbyggerne tilbake til hverdagen. De digre haugene med mat ble fjernet over natten, og igjen begynte sulten å gnage i bøndenes mager.

- Joda, sier Tang Ruiren. - Det ble gjort mange og alvorlige feil på den tiden. Men hvem kan nekte for at formann Mao gjorde mye godt for folket? Hadde det ikke vært for formann Mao, er jeg sikker på at folk ville ha sultet over hele landet den dag i dag. I stedet kan vi spise oss mette flere ganger daglig. Og se på meg! Jeg som var en fattig bondekone, kan nå gi mat til andre.

- Gir du mat til andre?

Fru Tang reiser seg og ber meg bli med tvers over gaten. Den gamle damen er nemlig den lykkelige eier av Shaoshans største - og etter sigende beste - spisested. Over inngangsdøren lyser skrifttegnene "Mao-familiens restaurant". I den første av de tre store spisesalene sitter et hundretalls gjester rundt matfatene, mange av dem langveisfarende turister. Ut av kjøkkenet siver damp og tung matlukt. På veggene henger bilder av Mao i alle positurer - Mao som taler, som spiller bordtennis, som vinker til massene, som svømmer i Yangtseelva, som skriver på en viktig tale - og Mao som hygger seg sammen med fru Tang.

- Etter at Mao hadde vært på besøk i Shaoshan, gråt jeg av lykke i lange tider! Senere spurte jeg meg selv om hvordan jeg kunne yte noe tilbake - til Mao og revolusjonen.

Svaret fant hun i 1984. Da hadde Mao hvilt i sin sarkofag i åtte år. I mellomtiden hadde det private næringsliv fått sin renessanse. Over alt, som knoppskytingen om våren, grodde små private virksomheter fram. Gjenboltede glugger og vinduer ble forvandlet til livlige salgsboder. Fru Tang fikk blod på tann og bestemte seg for å kaste seg ut "i den store sjøen", som hun selv sier. Hun tok opp et lån på flere tusen yuan, og i 1987 kunne "Mao-familiens restaurant" åpne sine dører.

- Men er du i slekt med formann Mao?

- Nei, men vår familie og Maos delte samme brønn. Vi drakk av det samme vannet!

I dag er fru Tang blitt en rik kvinne. Hvor rik, vil hun ikke ut med. Men med den jevne strømmen av turister, tre-fire tusen i uken, skorter det aldri på middagsgjester. Skjønt så lang som køen var 26. desember 1993, blir den nok aldri mer. På 100-årsdagen for Maos fødsel strømmet 75 000 mennesker til Shaoshan. Både landsbyen og jordene omkring så ut som en sydende maurtue, og den sultne køen foran "Mao-familiens restaurant" minnet om et folkeopprør. Innenfor døren sto fru Tang og skalv.

Jesus klarte å mette fem tusen mennesker i ørkenen. Men hvordan skulle fru Tang klare å mette ti ganger så mange i Shaoshan?

Selvfølgelig - hun klarte det ikke. Men i stedet for å gjøre opprør, ruslet Mao-tilhengerne hjem. Siden den gang har fru Tang arbeidet på spreng for å åpne flere Mao-restauranter. Nå kan innbyggerne i både Beijing, Guangzhou og den nord-kinesiske byen Harbin godte seg med fruens hunanesiske lekkerbiskener. Flere andre byer står for tur.

Men det aller største prosjektet i Tang Ruirens liv dreier seg ikke om mat. For er det ikke på tide å bringe formann Maos balsamerte legeme tilbake til Shaoshan? Jovisst! Fru Tang blir hektisk og rød i kinnene og siterer et gammelt kinesisk ordtak: "Som ung kan du reise så mye du vil, men som gammel bør du vende tilbake til hjemlandsbyen."

- Bør ikke enhver kineser hvile i hjemlandsbyens jord? fortsetter hun. - Har ikke Mao sovet lenge nok i minnehallen på Den himmelske freds plass? Mer enn 20 år. Er ikke det nok?

I håp om å realisere den store drømmen har fru Tang og 20 000 andre hunanesere reist nesten tre millioner kroner for å klargjøre formann Maos nye grav. Foreløpig er det hellige stedet ikke annet enn et stort og gapende hull, omgitt av tunge marmorvegger i rødt og svart. Graven, som er modellert etter de gamle keiserlige gravsteder, skal bli det framtidige midtpunkt i Mao Zedongs Minnepark i Shaoshan. Parken står fiks ferdig, 20 mål med grøntarealer og muséer. Bare liket manger.

Fru Tang og jeg står side om side og beundrer den tomme graven. Den lille kvinnen blir taus og våt i øynene. Stille tørker hun tårene med sitt lyserøde lommetørkle. Litt senere, etter at fruen har gjenvunnet kreftene, drister jeg meg til å spørre:

- Men hvis lederne i Beijing nekter å gi fra seg formann Maos legeme, hva da?

Svaret kommer raskt og kontant.

- Da akter vi å lage en nøyaktig kopi av hans døde legeme. En kopi i voks. Ingen skal kunne stanse oss!

Jeg tar farvel med Tang Ruiren, som ønsker meg hjertelig velkommen tilbake til Shaoshan.

- Og husk at de to største dagene på dette stedet er 9. september, formann Maos dødsdag, og fødselsdagen 26. desember. Begge dagene er det fryktelig mange mennesker her, men jeg skal love deg plass i restauranten min. Og du skal få spise gratis!

Det hører med til historien at besøket i hjemlandsbyen i 1959 inspirerte Mao til å skrive et dikt, "Gjensyn med Shaoshan".

Skjøre bilder fra avreisen og landsbyen den gang
Jeg forbanner tidens ubønnhørlige gang; det er 32 år siden
Det røde flagget vaiet på leilendingenes spyd
Tyrannenes svarte neve løftet pisken til slag


Takket være dem som ville ofre seg, fikk vi alle mot
Vi befalte solen og månen: Gi oss en ny dag!
Risfeltene og grønnsakåkrene skinner i tusen bølger
Heltene vender hjem fra markene i kveldsdisen

Les gjerne de to siste linjene om igjen. Selv de største menn lar seg bedra.

- Mao-klokker! Mao-klokker! Kjøp, kjøp!

Vel ute etter møtet med Tang Ruiren blir jeg overfalt av to klokkeselgere. Jeg er i det kjøpevillige hjørnet og plukker ut to forskjellige lommeur med portrettene av formann Mao på tallskiven. Kunstverkene i aluminium og plast er billige og koster bare 120 kroner stykket.

Like etter kaster klokkeselgerne seg over en busslast med japanske turister. Og japanerne er ikke sene med å dra sedlene opp av lommene. Fra en høyttaler på et av gatehjørnene buldrer sangen "Den røde sol skinner i våre hjerter". Bare ved å gjøre et lite hopp klarer jeg å vri meg unna innkasteren i platebutikken. Gradvis går det opp for meg at Shaoshan handler om å tjene penger og fint lite om Mao. Mao er bare påskuddet. Riktig pinlig blir det når det viser seg at formannen i det lokale Selskapet til studier av formann Maos tanke, slett ikke har studert Mao i det hele tatt. Han er en ung mann, kanskje 30 år eller så. Av yrke er han "selger". Vi sitter i selskapets mottakelsesrom, der Maos samlede verker står på rekke og rad i bokhyllene. Der og da faller det naturlig å spørre: Hvilken av Maos taler eller artikler regner du som den viktigste?

Pausen blir lang som et ondt år.

- Eh... Eh... Eh....

Jeg kremter høyt i håp om å få fortgang i dialogen.

- Eh... Eh... Eh...

- Du har vel en favorittartikkel?

- Eh... Eh...Eh...

Den kvinnelige guiden begynner å bli lettere rødmusset i bollekinnene. Til slutt skotter hun forsiktig på studieformannen og spør: - Kanskje artikkelen om Det nye demokrati?

- Ja, jeg tror det. Artikkelen om Det nye demokrati er nok den viktigste.

Synlig lettet lener han seg tilbake i den dype stolen.

Kommunistpartiet felte sin dom over Mao i 1981. Etter to års granskning kom partiets sentralkomite fram til at bondegutten fra Shaoshan hadde vært "70 prosent bra og 30 prosent dårlig". Siden den gang har kineserne - stort sett - latt Mao seile sin egen sjø. På arbeidsplassene er det snart 20 år siden formannens artikler ble lest og kommentert. Tidlig på 1980-tallet måtte Maos tanker vike for Deng Xiaopings, og nå er også Deng på vei ut - ikke fordi Deng er upopulær, men fordi studier i politisk teori er gått av moten. Da Deng tok tømmene etter Maos død, gikk han straks til felts mot Mao-dyrkelsen.

- Søk sannheten fra fakta, formante han.

De hardbarkede Mao-tilhengerne steilet av redsel, og noen av dem fortsatte å omtale Mao som om han var en ufeilbarlig gud. Men gradvis seiret fornuften, og én etter én ble de gamle dogmatikerne skjøvet til siden.

Oppgjøret med Mao var en viktig forutsetning for de økonomiske reformene som fulgte. Bare ved å knuse gudebildet, kunne Deng føre Kina ut av den økonomiske tvangstrøyen. Men samtidig var det viktig å opprettholde forestillingen om at Mao - trass i alle feilgrep - hadde vært en stor leder. Å kaste barnet ut med badevannet, ville være for farlig for det skadeskutte kommunistpartiet. Tross alt skulle partiet fortsette å styre landet, alene og uforstyrret.

Mange fryktet nok at Deng skulle ta Maos plass og selv bli kilden til all visdom. Men det skjedde aldri, selv om Dengs ord hadde stor tyngde. Før han sovnet inn i vinteren 1997, hadde han på forhånd bestemt at han skulle kremeres, og at asken skulle strøs i Kina-havet. Ingen mausoléer skulle reises, og heller ingen statuer. Det var en viktig beslutning og et viktig bidrag til kampen mot det som har vært - og fremdeles er - en av Kinas største plager: Den rotfestede respekten for autoriteter.

Utdrag fra Drømmen om Asia, Cappelen 1977.
Gjengitt med tillatelse fra Cappelen forlag.

Les mer om Kina på www.kinaforum.com