Stien er bratt og pusten kort, men hva hva gjør vel det? For høyt der oppe, bak et hvitt skylag, ligger vidunderlige Mustang, et lukket rike omsluttet av de høyeste fjell. Forsiktig nå, trå ikke feil, og drikk så ofte som mulig! Det gjelder å komme helskinnet fram, ja helt fram kongepalasset, der kong Jigme Palbar Bista sitter og ber for sine undersåtter - på 34. året.
TORBJØRN FÆRØVIK
tekst og foto
"Er vi heldige, får vi audiens," sier Gyaltsen, guiden vår, og lokker oss videre.
Vi er i Himalaya, nærmere bestemt Nepal. En skranglebuss har fraktet oss fra hovedstaden Kathmandu til Pokhara, førti mil i vestlig retning. Fra Pokhara har vi tatt et småfly til Jomson, et knutepunkt i Nedre Mustang. Stedet ligger 2600 meter over havet. Men målet for våre anstrengelser er Øvre Mustang, og dit går ingen fly, heller ingen biler. Bare bena eller hesteryggen kan frakte oss til kongen i et av verdens eldste dynastier.
Mustang? Du smatter på navnet og synes du har hørt det før. Var det ikke et kampfly under Den annen verdenskrig? En bil som rullet på veiene for førti år siden? Eller betegnelsen på en hesterase? Alle antakelsene er riktige, men det geografiske området Mustang ligger i Himalaya. Den første vestlige henvisningen til navnet finner vi i en reisebeskrivelse fra 1793. En engelsk eventyrer, J. K. Kirkpatrick, nøyer seg med å fastslå at "Moostang er et område av en viss betydning…" Det lille riket, 80 kilometer langt og 45 kilometer på det bredeste, kiler seg inn i det tibetanske fjellmassivet i Nepals nordvestlige hjørne. Bare et tusentall turister slipper årlig inn i det veiløse, karrige landskapet, og alle vil knele for kongen.
"Jeg har ikke sett ham på fire år," sier Gyaltsen; han løfter blikket og gnir seg i hendene.
"Hvor gammel er han?"
"Aner ikke. 70 eller 80 år. Noe sånt."
Til Soria Moria
Vi er på vei. Vi, en liten gruppe nordmenn med eventyrlyst og sterke lår. Fra Jomson skal vi vandre i fem eller seks dager, helt til vi får øye på Soria Moria slott - kongeslottet i hovedstaden Lo Mantang. Jeg har allerede sett et bilde av byen, der den hviler i en skålformet grop, omgitt av et grått månelandskap på alle kanter. I bildets høyre hjørne står en geiteflokk og spiser det som må være gråstein eller sand. Hva spiser kong Jigme Palbar Bista og hans knøttlille hoff? Og hva lever geitene av?
Bare 7000 mennesker bor i Mustang - om sommeren (se kartet nederst på siden). Vinterstid gir mange av dem opp og flytter ned til lavlandet i Nepal. Vi forlater Jomsom ved daggry, bevoktet av noen av verdens høyeste fjell. Dreier vi blikket mot øst, ser vi Annapurna-kjeden reise seg med rå kraft. Den høyeste av tindene, Annapurna I, rager 8078 meter til værs. På motsatt side av dalføret kneiser Dhaulagiri med sine 8172 meter. Gyaltsen og de andre sherpaene har lastet pakkdyrene, små tibetanske ponnier, med telt, kasseroller og mat.
De første milene følger vi den steinete elvebunnen til Kali Gandaki, den brede elva som tidvis gir liv til Mustang. Men nå er vi i september. Det har ikke regnet på lange tider, og vannføringen er beskjeden. Utover formiddagen begynner det å blåse, og vinden fra fjellene møter oss som en vegg. Sanden piskes til værs - på med solbriller, hette og skjerf.
Flere timer senere rusler vi inn i Kagbeni, en landsby på elvas østbredd. De
massive hvitkalkede husene ser ut som forsvarsverk, med tykke murer og
vinduer som knapt nok slipper lyset inn. Smugene som skiller dem, er brede
nok til at to menn kan passsere hverandre. Men ikke flere. Nærmest elva
troner det rustrøde tempelet, og bortenfor vannposten får jeg øye på et
lovende skilt: "Mustang Bar". En kald pils til middag?Nei, baren er boltet og stengt. Men mat og drikke blir det uansett. Vi reiser våre telt, og før mørket kommer sigende, har sherpakokkene tryllet fram et varmt kveldsmåltid, den første av mange omeletter fylt med hermetisk sjampinjong og småhakket potet. Fra store kjeler helles glovarm te, og når varmen har invadert hver lille muskelfiber, svever vi viljeløst inn i søvnens myke rike. Fra tempelet høres de siste spinkle bjelleslag, og Kagbenis hundrevis av vokslys slukner og blir borte i natten. Er det stille i landsbyen nå? Nei, ikke helt. Der det bor mennesker i Himalaya, er det aldri stille om natten, for vakthundene sover ikke.
En levende handelsvei
De neste dagene stiger vi langsomt. Vi følger dyresporene - gjennom dype raviner, opp steinete hårnålssvinger og forbi de bratteste fjellvegger. Kali Gandaki gravde ut dette dalføret for flere millioner år siden. Smeltevannet fra Tibet forlangte fri passasje, og underveis skapte det de underligste fjellformasjoner. Da naturen hadde fullført sitt prosjekt, kom menneskene etter, og Mustang ble det naturlige bindeledd mellom India og Tibet.
Bortenfor Kagbeni er det ikke mange levende vesener å se. Vi skiller lag med
Kali Gandaki og styrer inn i fjellene vest for elva. Bare nå og da, med timers
mellomrom, møter vi trette pilegrimer på den smale himmelstigen. Overveldet
av ensomheten får vi rikelig med tid til å tenke. Hvorfor oppsto et
livskraftig kongedømme nettopp her?Michel Peissel, en fransk antropolog, stilte seg det samme spørsmålet da han i 1964 - som den første utlending på lange tider - slapp inn i Mustang. Vel fremme i Lo Mantang ble han mottatt av den daværende kongen, en aldrende mann med et grettent ansikt. Kongen spurte hvor han kom fra, og Peissel svarte: "Jeg er fransk." Kongen forsto ikke svaret, men etter å han summet seg, fortsatte han: "Er Frankrike nær Lhasa eller er det en øy i Amerika?"
Snart kom det for en dag at kongen heller ikke visste så mye om sitt eget land. Men fra forfedrene hadde han hørt han nedstammet fra Ame Pal, en sagnomsust kriger. "Når levde Ame Pal?" spurte Peissel.
"For lenge, lenge siden," svarte kongen.
Ame Pal levde fra 1380 til 1450. Etter et avgjørende slag i 1420 grunnla han Mustang, eller kongedømmet Lo, som det egentlig het. I århundrene som fulgte, dro karavanene fram og tilbake gjennom lobaenes land. På vei opp fraktet de korn og andre godsaker, på vei ned tibetansk salt. Ame Pal og hans etterkommere skattla trafikken som best de kunne, og klingende mynt hopet seg opp i den kongelige kasse. I karavanenes fotefar kom munkene, og dalføret ble et sete for buddhistisk visdom. Mange av munkene slo seg ned i huler i sandfjellene.
Men så, etter generasjoners slit, mistet den velbrukte handelsveien mye av sin betydning. Inderne begynte å utvinne sitt eget salt, og de som ville til Tibet, fant seg andre stier.
Slik, nesten umerkelig, forsvant Himalayas minste kongedømme i glemselens bok. Sandstormene tok tak i landskapet og visket ut flere av de gamle stiene. Selv de buddhistiske landemerkene, stupaene, chörtenene og templene, begynte å forvitre, og i 1789 måtte Lo-kongen underordne seg den langt mektigere kongen av Nepal. I praksis fikk nyordningen liten betydning, og livet fortsatte som før. Først i 1950, da formann Maos styrker rykket inn i Tibet, skjønte regjeringen i Kathmandu at det var på tide å erklære Lo som en del av Nepal. Som plaster på såret fikk Lo-kongen beholde sin tittel og en viss grad av selvstyre.
Tibetanske røtter
"Water for washing! Get up, everyone!"
Gyaltsen går fra telt til telt med varmt vaskevann.
Vi gnir oss i øynene, myser ut av teltåpningen og møtes av en rosa oppadstigende sol. I løpet av minutter kryper kvikksølvet fra fem til femten, og tåkeskyene fordufter. Senere på dagen blir det enda varmere. Vi forlater de siste gråbrune åkrene av bokhvete og forserer det ene fjellpasset etter det andre. Det høyeste av dem, Nyi La, bringer oss 3722 meter til værs. Her, som i alle andre fjellplass i Himalaya, smeller tusenvis av bønneflagg i den harde vinden.
I Nepal er hinduismen statsreligion. Men i Mustang fortsetter innbyggerne å
tilbe Buddha. Lobaene har tibetanske røtter, og religionen, som resten av
kulturen, er tibetansk. I en fjern fortid var fjellriket underlagt Tibet, og
Michel Peissel oppfattet det som et fristed for den hardt prøvede tibetanske
kulturen. I Tibet hersket kineserne, og tibetanerne var på vikende front.
Men i Mustang kunne de fremdeles være seg selv. På 1950-tallet, etter at kinesiske styrker hadde invadert Tibet, flyktet mange tibetanere til India og Nepal. De krigerske khampaene, som levde i det østlige Tibet, hadde lenge kjempet mot kineserne. Til slutt søkte restene av khampahæren, vel fire tusen trette menn, tilflukt i Mustang. Med våpen fra CIA fortsatte de kampen men overmakten, selvfølgelig uten hell. Da Kina og USA innledet sitt "pingpong-diplomati" tidlig på 1970-tallet, ble khampasoldatene tvunget til å legge ned våpnene for godt. Men kapitulasjonen skjedde ikke uten dramatikk.
"Kapitulere? Vi? Ordet er oss ukjent," svarte geriljaens øverstkommanderende. "Khampaer kapitulerer ikke. Heller drar vi tilbake til Tibet for å dø for kinesernes kuler!"
To dager senere tok han sitt eget liv. Et raskt snitt med sverdet, og mannen segnet om.
I realiteten ble khampaenes opphold i Mustang en hard belastning for lokalbefolkningen. Soldatene trengte husly og mat, men det golde landskapet hadde for lite å by på. Etter hvert begynte de å stjele fra lobaene, og forholdet ble mer og mer anspent.
Nå har den siste khampa reist sin vei, og husfreden er gjenopprettet. Men de fåtallige bosettingene vi passerer underveis, vitner om innbyggernes nøysomme liv. Her finnes lite, bortsett fra gråstein, geiter og markens sparsomme grøde. Små sildrende kanaler, vedlikeholdt i generasjoner, leder vannet til de små flekkene av grønnsaker og korn. Skoler finnes ikke, heller ingen sykehus. Glødelampen, oppfunnet av Thomas Edison i 1880, er en fjern drøm, og telefonen er ukjent. Får du blindtarmbetennelse, må du belage deg på å dø.
"The Plain of Prayers!"
Dag følger dag. Den ene vandringen avløser den andre. Nær Tsarang, dalførets nest største "by", passerer vi en gammel steinborg og en rustrød bønnemur. Men hvor er menneskene? Igjen overveldes vi av den ensomhet som forfølger oss på stien til Himmelriket.
På den femte dagen, i kveldsolens forsonlige lys, nærmer vi oss målet. Vi forserer den siste bratte skråningen, og fram trer et stort, grått månelandskap. "The Plain of Prayers!" utbryter Gyaltsen; han virker lettet. Under oss, 3770 meter over havet, hviler Lo Mantang, et tett fellesskap omsluttet av en beskyttende mur. Noen av oss løfter kikkerten. Byen virker ikke større enn at det burde være mulig å oppdage kongepalasset, i beste fall kongen selv, med en gang. Gyaltsen forteller at kongen hver morgen pleier å ri et par runder rundt sin lille hovedstad. Det høres imponerende ut, men hver runde tar bare femten minutter.
Da Michel Peissel trasket inn i Lo Mantang i 1964, stimlet alle byens innbyggere sammen for å stirre på ham. Ingen hadde sett en hvit mann før, og franskmannen ble straks omtalt som "Langnese". På hustaket hvor han drev sine studier, var det alltid fullt av folk, særlig barn, som pekte og lo: "Se! Se på den lange nesen!" I virkeligheten hadde ikke Peissel lengre nese enn de fleste andre vestlige menn, men under disse himmelstrøk fortonte den seg som alt annet enn normal. Ofte eksploderte Peissel i raseri: "Forsvinn! Kom dere vekk!" Men tilskuerne trakk seg aldri langt unna, og minutter senere var alt som før.
Nå er det vår tur. Tolv langneser er på vei. Blir det oppløp i "gatene"?
Langsomt, med såre føtter, rusler vi ned den slakke skråningen. Lo Mantang vokser for hver meter, og når vi nærmer oss, ser vi noen av stedets menn, kledd i sine knelange chubaer - kapper av mørk ull - gå inn og ut av den smale byporten. En geiteflokk jages inn fra beitet av en skrukket kvinne med kjepp, og en burgunderkledt mann med filthatt rir forbi på en lettbent hest. Men ingen av dem later til å legge spesielt merke til oss. Vi får være i fred, et sikkert tegn på at Mustang har begynt å venne seg til de fremmede. Tusen turister i året, slikt setter sine spor.
En halt mann med en lang trestav viser vei. Vi blir anvist teltplass på den lille gårdsplassen foran huset til kongens bror. Nå gjenstår det bare å vente på budet fra kong Jigme Palbar Bista. "Kanskje får vi audiens, kanskje ikke," sier Gyaltsen - og smiler.
Onde ånder
Mens vi venter på reisens klimaks, griper vi sjansen til å utforske Lo Mantang. Lobaenes hovedstad har mye til felles med de andre bosettingene i dalføret, bortsett fra at den virker enda mer kompakt. Byen sies å ha tusen innbyggere, men bare om sommeren. Om vinteren er bare dyrepasserne - et hundretall menn - tilbake. Ja, selv kongen og hans familie lar seg friste av det nepalske lavlandet. Innenfor bymuren lever mennesker og dyr side om side, og hver kveld før solnedgang drives dyrene inn av værbitte gjetere. Dyrenes ankomst varsles av bjellenes klang og fører til stort oppstuss ved byporten, der eierne står klare med sine kjepper og rep.
På vår byvandring virker det som om dyrene - ponnier, muldyr, geiter, okser og kyr - er langt flere enn menneskene. Hundene er heller ikke få, og på den trange plassen utenfor kongepalasset går innbyggerne i sikksakk mellom avføring og urin.
Raskt forstår vi hvorfor kongen bruker bare femten minutter på å rusle rundt sin lille hovedstad. Da Peissel var her, besto den av 150 bygninger, og det kan ikke være flere nå, skjønt utenfor bymuren har ildsjeler reist en ny skole. Fra små klasserom hilses vi av klar barnesang, og bestyreren, en stolt mann i vinrød kappe, forteller at skolen drives av midler utenfra.
"Jeg har opprettet en stiftelse," sier han. "Gode mennesker bidrar." De gode menneskene viser seg å være utlendinger som jevnlig sender penger til stiftelsens konto i Kathmandu.
Flertallet av innbyggerne i Mustang er analfabeter. Gjennomsnittlig levealder er femti år, og vestlig medisin er både ukjent og utilgjengelig for de fleste. I Lo Mantang finnes bare to leger, og begge praktiserer tradisjonell tibetansk medisin. Den ene, Lama Tashi Tenzing, er kongens livlege. Han begynte sine "legestudier" bare elleve år gammel og lærte sine kunster av faren, som også var lege: "Far fortalte meg at kroppen er et mikrokosmos av universet, som består av fem hovedelementer - jord, vann, ild, luft og eter. Ubalanse mellom disse elementene er den viktigste årsak til sykdom."
Over livlegens dør, som over alle andre dører i Lo Mantang, henger en skrekkinngytende geitehodeskalle. "Onde ånder angriper oss hver eneste dag," sier han. "Uten hodeskallene er vi hjelpeløse."
Under oppholdet i Lo Mantang inntar vi våre tre daglige måltider i huset til kongens bror, i et mørkt, vindusløst rom i annen etasje. Men maten smaker, og midt i en tallerken med lettsaltet havregrøt mottar vi det glade budskap: "Kongen vil gjerne hilse på dere!"
En kata til kongen
Kong Jigme Palbar Bista sies å være den 25. direkte etterkommer av Ame Pal, og nærmere undersøkelser røper at han er 75 år gammel. Gyaltsen blir hektisk og erklærer: "Vi må overekke ham hver vår kata!"
Ingen av oss har tatt med det lange, hvite silkeskjerfet som tibetanerne pleier å hedre hverandre med. Men Gyaltsen vet råd og forsvinner inn i labyrinten av århundregamle steinhus. Minutter senere er han tilbake med tolv silkeskjerf. "Hør her," sier han. "Når dere kommer inn i mottakelsesrommet og får øye på kongen, skal dere løfte hendene til hilsen, presse håndflatene sammen og bukke. Etterpå går dere fram i tur og orden og overekker ham skjerfet. Ikke med én hånd, men med begge! Så presser dere håndflatene sammen på ny og bukker."
Vi endevender ryggsekkene og finner fram våre minst stinkende klær. Fram med
håndspeilet, kammen og deodoranten! Omsider er vi klare. Vi danner en disiplinert
rekke og stevner inn i det kongelige palass. På trappen sover en doven hund,
men Gyaltsen jager den bort. I motsetning til de fleste andre bygninger i Lo
Mantang, som er på to etasjer, kan kongepalasset skilte med fire etasjer."Han bor i tredje," hvisker Gyaltsen og peker opp en bratt trapp.
Vi famler oss opp i stummende mørke, helt til vi møtes av en smal lyskjegle i annen etasje. Der ligger en ny hund, som lar oss passere uten å gjøre det minste anskrik.
Også har kongen utstyrt sin bolig med geitehodeskaller og andre symboler, med våpen og tunge dyreskinn. Men nå glemmer vi skallene og fjøslukten som omgir oss. Bare en dør og et grått forheng skiller oss fra kong Jigme Palbar Bista. Som gruppens leder går jeg først inn, og der - på en hard trebenk ved vinduet - sitter han, en trett liten mann i enkle bondeklær og med lysebrun strikkelue på hodet. Vi gjør som Gyaltsen har fortalt og overrekker våre silkeskjerf med utsøkt verdighet. Når alle har bukket og hilst, blir vi bedt om å sette oss. En tjener kommer anstigende og byr på varm te. Ikke te blandet med smør, slik tibetanerne har for vane, men klar te uten tilsetninger. Også kongen tilbys en kopp, men vifter den bort og gjesper høyt. Hva nå?
"Mye til felles"
Etter å ha nippet til teen griper jeg ordet og takker kongen for hans store gjestfrihet. Via tolken forteller jeg at vi kommer fra Norge, et fjernliggende land langt nord i Europa.
Han nikker forsiktig, men virker ikke synderlig interessert. I stedet lar han tommel og pekefinger løpe over bønnekransen han klamrer seg til. Nå og da lukker han øynene og småmumler, som om han skulle være midt i et mantra. Begynner han å føle alderen tynge, eller er han bare slik? Kanskje han grubler over Mustangs framtid? Hans eneste sønn lever livet i hektiske Kathmandu og sies å være lite interessert i å flytte hjem.
"Mustang og Norge har mye til felles," fortsetter jeg. "Begge er kongedømmer, og begge er fjellrike. Og begge er sjeldent vakre!"
Kongen kvikner til og smiler. Gyaltsen har fortalt oss at vi får lov til å stille ham to eller tre spørsmål, men ikke flere. "Hvilket syn har kongen på den gryende turismen til Mustang?" spør vi. "Turister er velkommen," svarer han lavmælt."Men de må ikke bli for mange. Tusen turister i året er passelig."
Igjen lukker han øynene.
"Men hva med fremtiden? " vil vi vite. "Vil Mustang klare å bevare sin unike kultur?" "Ja," svarer kongen. "Så lenge vi ikke forhaster oss, vil alt gå bra." Igjen blir han fjern i blikket, og tolken gir tegn til at audiensen er over.
Vi forlater rommet på samme måte som vi kom, med ærbødighet og dype bukk. Til turistmyndighetene i Nepal har vi betalt tusen dollar hver for å få adgang til lukkede Mustang. De sjeldne naturopplevelsene og møtet med en unik kultur har rettferdiggjort hver eneste dollar, ja hvert eneste skritt. Og neste morgen - mens kong Jigme Palbar Bista gjør seg klart til å inspisere sin lille hovedstad - begynner vi vår lange vandring tilbake.
LITTERATUR:
Crossette, Barbara: So Close to Heaven: The Vanishing Buddhist Kingdoms of the Himalayas, First Vintage Books, New York 1966
Færøvik, Torbjørn: Kina - en reise på Livets elv, Cappelen 2003
Marullo, Clara m. fl.: The Last Forbidden Kingdom: Mustang, Land of Tibetan Buddhism, Tuttle Publishers, London 1995
Peissel, Michel: Mustang, A Lost Tibetan Kingdom, Book Faith India, Delhi 1967
Les mer om denne delen av Asia på Torbjørn Færøviks nettsted: www.kinaforum.com
