Den store muren.
Meg selv, Den store muren og min bok, VEIEN TIL XANADU (Cappelen 2001).
Et sted for skikkelige menn
av Torbjørn Færøvik
- Du ser trett ut.
Ørkenen er fullført. En ukjent velgjører river meg ned fra det siste stigtrinnet. Hendene er rue og svarte, ansiktet er dratt og inntørket, og det brede gliset røper en skjev tanngard med to utstående gulltenner. Jeg har fortsatt min reise mot øst; fra Dunhuang til Jiayuguan er det seksti nakne mil. - Kom, du skal få ligge i min seng?
- I din seng?
- Du skal få ligge i Den store muren.
Jiayuguan sies å være porten til det siviliserte Kina. Men nå er jeg kommet til kaos. Småkrangel og halvkvalte skrik fyller det varme tussmørket, det spyttes og harkes, og alle vil forlate bussen samtidig. Og nå står jeg inneklemt mellom to avlange bussgarasjer, blant pappesker og kofferter og store flettede kurver fulle av kaklende kyllinger. Tynne mannfolk med nakne overkropper og utstående ribben løper fram og tilbake med bærestenger og tunge kolli. «Oouiii..oouiii - unna her!» En av dem løper rett i ryggen på en gammel kvinne og presser henne inn i et klesstativ. Kvinnen faller, stativet likeså, og en ny kaskade av skjellsord fyller luften.
Egentlig hadde jeg tenkt å overnatte på Jadeporthotellet, det høres ganske komfortabelt ut. Men nå har mannen med gulltennene slått klørne i bagasjen min.
- Kom, sier han enda en gang, du skal få ligge i min seng!
Snart sitter jeg i baksetet på en utrangert Volga fra 1950-tallet. Tutende og skranglende forlater vi busstasjonen mot ukjent mål.
- Nå kjører vi til Jiuquan, sier mannen med gulltennene, det er ikke så langt unna. Der svinger vi inn på en sidevei og opp til Den store muren.
- Forresten, vi kinesere sier ikke Den store muren, men Wanli Chang Cheng.
- Og det betyr?
- Det betyr Den store ti tusen li-muren. Det vil si at den er så lang at ingen kan fatte det.Først durer vi gjennom de trange gatene i Jiayuguan, forbi et minisirkus som er i ferd med å pakke sammen, og inn i svarte natten.
- Jeg heter Wang, sier mitt nye bekjentskap. - Du skjønner, hotellet mitt ligger ensomt til, og folk flest vet ikke at det eksisterer. Derfor stiller jeg opp på busstasjonen hver morgen og kveld. I kveld har jeg vært heldig og kapret en waiguoren (en utlending). He, he. Og nå skal du sove i et tårn som ble reist for minst 500 år siden.
En halv time senere stanser vi foran silhuetten av et svart tårn. Beacon Tower Hotel står plantet på en naken åsrygg med utsikt til ingenting. Ingen lys, ingen stemmer, bare natt. Selv Wangs gulltenner har sluttet å skinne.
Men snart kommer en andpusten skikkelse løpende opp skråningen, en ung mann med både lommelykt og parafinlampe. Med et kraftig rykk åpner han den trette inngangsdøren til tårnet.
- Her skal du bo, her skal du sove!
Wang byr på en pent oppredd jernseng, på grovt sengetøy som ikke lukter spesielt vondt, et vaskevannsfat og en vannbøtte, to store termoskanner og en pin-up-kalender fra Hongkong som hilser det nye millennium i skjærende rosa farger. Resten er bare stein, skjønt i en av krokene står en diger kamelbjelle.
- Denne skal du bruke hver gang du trenger hjelp, sier Wang og løfter den opp. - Ring med bjella, og Den røde dragen kommer løpende med en gang!
- Den røde dragen?
Wang peker på sin unge medhjelper.
- Han ble født i Dragens år, så vi kaller ham Den røde dragen. Og nå skal du få kveldsmat, proklamerer Wang og slår ut med hendene. - Du skal få mantou (dampkokt hvetebolle) og mian tiao tang (nudelsuppe).
Den røde dragen forsvinner ned skråningen og inn i et kratt som jeg bare fornemmer
eksisterer. Fem minutter senere vender han tilbake med både mantou, mian tiao tang
og hong cha (svart te). Gode dufter trenger seg inn i mine nesebor. Jeg sier
godnatt til Wang og Den røde dragen, som begge peker på kamelbjellen idet de
forlater meg - og forresten: Toalettet er nede i skråningen.
Jeg sovner fort i Beacon Tower Hotel og suges snart inn i en behagelig drøm. Utstyrt med svarte, blafrende vinger flyr jeg majestetisk fra tårn til tårn, stanser og lar falkeblikket gli ut over det uendelige landskapet. Under meg ligger den nordkinesiske geografien i all sin gråhet, men midtveis mot havet - helt i pakt med virkeligheten - får grønnfargen overtaket. Ørkenen avløses av et kupert landskap av elveleier og trange daler, av spirende kornåkre og terrasserte fjellsider, av sydende landsbyer og støyende markedsplasser.
I en av landsbyene lander jeg på et hustak og taler til folket på et språk som jeg aldri har hørt før. Igjen letter jeg, men denne gang er jeg festet til en hangglider. Snart er jeg på riktig kurs, det er bare å sveve fra tårn til tårn. Snart blir tårnene og steinrestene til en sammenhengende mur, og ved Badaling, like nordvest for Beijing, svever jeg over Murens mest imponerende parti. Under meg driver turistene fram og tilbake. Kinas travleste gågate.
Fra Badaling til Gulehavet er det bare 22 mil. Ingen sak for min hangglider, som fører meg trygt til Shanhaiguan, der Muren stuper ned i bølgene og blir borte i den hvite skumsprøyten. Lydløst lander jeg på den ytterste, nakne gråsteinen.
Tenke seg til, så lett det var!
William Lindesay hadde det nok mye verre. Midt på 1980-tallet fikk han en vill idé: Han ville løpe langs Den store muren - hele strekningen fra A til Å. William var brite, i slutten av 20-årene og en habil langdistanseløper. Kroppen var lang og tynn, viljen sterk. Lenge hadde han levd i skyggen av Hadrians mur, imponerende den også, men hva var vel det byggverket i forhold til den største og lengste av alle murer?
En vårdag i 1986 røpet han sine planer for den kinesiske forfatterinnen Han Suyin, som advarte ham på det sterkeste.
«Dette vil aldri gå bra», sa hun. «Husk at du ikke snakker kinesisk! I Kinas indre, hvor Muren begynner, vil du knapt nok finne noe menneske som snakker annet enn kinesisk. Du må tråle deg gjennom ørkenområdene i Sentral-Asia med alle sine nasjonale minoriteter, og du vil møte fiendtlige byråkrater i haugevis. Jeg kjenner dem godt! Skal du foreta en slik ekspedisjon, trenger du i det minste en introduksjon - et brev skrevet på kinesisk.»
«Hvem kan hjelpe meg med det?»
«Jeg», svarte Han Suyin.
Brevet hun skrev, var et perfekt stykke litteratur, passe langt og passe smiskende, formulert med tanke på å myke opp den stiveste av alle tobente skapninger, den kinesiske byråkrat.
En måned senere var William på vei, og som han selv formulerte det: «Murfeberen raste nå i kroppen min, utbruddet var fullstendig.» Bagasjen besto av et par joggesko, en sovepose og en ryggsekk som veide seks kilo. Foran ham lå flere hundre mil. Aldri før hadde noen forsøkt å følge, langs mindre å løpe langs Den store muren fra start til mål. Amerikaneren William Edward Geil forsøkte riktignok å ri strekningen i 1905 - forgjeves - og tidlig på 1980-tallet prøvde en annen amerikaner, en pensjonert flyvåpengeneral, å gå den lange veien. Men snart ble bakkene for bratte og bena for tunge.
William Lindesay landet i Beijing i nydelig vårvær, og i parkene kvitret fuglene. Snarturen til Badaling bidro bare til å forsterke murfeberen. Men den formelle søknaden til China Sports Services Company (CSSC), inklusive anbefalingen fra Han Suyin, ble besvart med øredøvende taushet. Trass i stadige purringer - kineserne nektet å svare. I praksis et nei.
Da skred William til verket: Han kjøpte en togbillett til Jiayuguan, til Murens vestligste punkt, og kastet seg ut i det store intet uten myndighetenes velsignelse.
Slik begynte den villeste av alle løpeturer. Nå var det bare gudene og bøndene som kunne redde ham fra undergangen, og for å komme på talefot med de siste, hadde han pugget noen få kinesiske fraser. «Wei Zhong guo de peng you men. Wo shi ying guo ren.. Wo jiao Wei lian lin sai..» (Hallo, kinesiske venner! Jeg er engelsk. Navnet mitt er William Lindesay..»)
Kartet han hadde utstyrt seg med, var av det enkle slaget, og stadig måtte han spørre bøndene om veien. Den store muren var slettes ikke til å stole på, den både kom og forsvant, og på de første hundre milene følte han seg som en detektiv i felten.
Senere ble det lettere, og bøndene i landsbyene hilste den løpende briten med
en blanding av måpende blikk og vennlige smil. I husene av jord og leire ble
han budt på te og dampkokte hveteboller, på nuddelsuppe og ris, på mais og
hirsegrøt - iblant noen kjøttbiter. Han sov på jordgulv og sivmatter, i
fjellhuler og kornåkre, bak plankestabler og svarte kullhauger, i vedskjul
og grisebinger, under bølgeblikk og presenninger, i pappesker og veigrøfter,
under bergknauser og vårgrønne trekroner, og innsovningen var aldri noe
problem. Det var bare å lukke øynene, og så kom resten av seg selv.
Åh, så godt han sov!
Men to fiender ble han aldri kvitt: hundene og Gong An Ju. Hver gang han nærmet seg en husklynge, kom hundene styrtende, de bjeffet og glefset, og noen av dem produserte ufattelige mengder med hvitt, frådende skum. Da pleide William å gripe etter nærmeste gråstein. Det hjalp.
Verre var det med Gong An Ju - sikkerhetspolitiet. Flere ganger ble han stanset av Gong An Ju og tvunget til å avbryte løpeturen. Visste han ikke at han hadde rotet seg inn i såkalte lukkede områder? Visste han ikke at han hadde krenket Kinas hellige lover? Hvem var han egentlig, denne tullingen som løp fra landsby til landsby fra Jiayuguan i vest til Shanhaiguan i øst? En fremmed spion?
Etter å løpt i uker og måneder ble han beordret ut av landet, men i Hongkong klarte William å skaffe seg nytt visum til Kina, og snart var han tilbake - løpende, pustende og pesende langs den lengste av alle murer.
Noen måneder senere, etter nye prøvelser og lidelser, ble William Lindesay belønnet med synet av havet - og en kvinne. Kvinnen var professordatter, lattermild og blendende vakker. Søt musikk oppsto, og slik hadde det seg at William kunne forlate Kina med to troféer: Han hadde, som det første menneske noensinne, løpt langs Den store muren, og han hadde erobret drømmekvinnens hjerte. Før året var omme, hadde de giftet seg.
I min hule er det ingen drømmekvinner. Til gjengjeld oser det historie ut av hver eneste pore i byggverket av stein og jord.
Det var en gang at Kina besto av mange småstater. For å beskytte seg mot hverandre begynte de å bygge murer og store festningsverk. Den første staten som følte behov for å forsvare seg på denne måten, het Chu og lå ved Yangzielva. Kongen av Chu ville stanse angriperne fra nabostaten Qi, og svaret ble 500 kilometer lang mur.
Senere fortsatte murbyggingen, særlig i det nordlige Kina, der bøndene følte seg truet av nomadiske inntrengere, av ridende krigere til hest. De bodde i Mongolia og tilstøtende områder, på golde sletter som stadig ble rammet av uår og matmangel. Og hver gang sulten gnaget, red de mot sør for å fylle sine tomme mager.
Slik begynte den største og lengste kraftanstrengelsen i menneskehetens
historie. Bøndene kastet fra seg hakkene og ga seg i kast med å stable
ufattelige mengder jord, sand og stein. I begynnelsen var de fåtallige,
kanskje noen hundre mann. Etter hvert ble de tusener, titusener og
hundretusener. Det nordlige Kina ble forvandlet til en maursti av hardt
arbeid, der armeer av verkende kropper slepte seg fram med tunge lass.
I grøftene lå de døde og dødende, og på bakketoppene sto generalene og
ropte sine kommandoer ut over landskapet.
Men så kom den største generalen av dem alle. I år 221 klarte keiser Qin Shihuang å forene Kina til ett rike. På sin vei til keisertronen nedkjempet han den ene kongen etter den andre, og da verket var fullført, lå både menn og murer igjen på slagmarken. Følgelig blåste keiser Qin i trompeten og sa: Reis den største av alle murer!
I Kinas eldste historiebok, ført i pennen for 2000 år siden av historikeren Sima Qian, leser vi at keiseren mobiliserte 300 000 soldater til den tunge jobben. I tillegg kom et ukjent antall bønder, livegne og slavearbeidere, trolig rundt 500 000 mann. For en stor del besto arbeidet i å knytte mange av de eksisterende murene sammen til én mur. Etter hvert fikk den lange dragen navnet «Ti tusen li-muren». For kineserne var ti tusen li noe uendelig, og det samme var muren. Den bare kom og forsvant, akkurat som en landevei. Ingen visste hvor den kom fra - og ingen visste hvor den endte.
Samtidig fortsatte keiseren arbeidet med å rive ned murene mellom de gamle småstatene. Noen år etter at han besteg tronen, reiste han på en inspeksjonstur i østlig retning. Det ble en behagelig reise, uten problemer og hindringer av noen art. Til slutt - i pur tilfredshet - reiste han en steinstøtte og skrev: «Etter at jeg beseiret alle kongene, har Kina for første gang fått fred. Jeg har revet ned alle de gamle murene og passene og jevnet de bratte landskapene. Nå er folket avvæpnet, og krigsfrykten er borte. Mennene arbeider på jorda, mens kvinnene på samme vis er opptatt med sine ting.»
Det er sant at keiser Qin ga Kina fred. Men prisen var høy. Hundretusener, hvis ikke millioner av mennesker, betalte med sine liv. De som stupte på verdens største byggeplass, endte sine dager som fyllmasse i muren. Ingen nåde, ingen gravsteder. Bare fyllmasse. For å finansiere arbeidet, ble bøndene tynget av stadig høyere skatter.
Til slutt - bare ett år etter keiserens død i år 208 f.Kr. - kom det store opprøret. Bøndene reiste seg over hele riket, og straks var Qin-dynastiet en saga blott. Keiserens fremste mann ble tvunget til å begå selvmord, og restene av keiserfamilien ble forvandlet til hakkemat.
Qin-dynastiet ble avløst av Han-dynastiet, en ny familie med nye tanker. Men strevet med å forsvare Kina opphørte ikke av den grunn. Snart besluttet keiseren å forlenge byggverket med nye tusener av li, og igjen ble det liv på den store maurstien. Da Han-dynastiet sluknet etter 400 år, var Muren blitt 500 mil! Igjen var prisen høy - så høy at dikterne grep til pennen og fordømte prosjektet nord og ned.
En av dem het Chen Lin:
Sett aldri gutter til verden!
Gi heller kjøttet til jentene
for ser du ikke de hvite benpipene
som holder Den store muren oppe?
Beske ord, men keiserne som fulgte, overså dem med suveren forakt. I år 555 mobiliserte keiseren i Det nordlige Qi-dynastiet 1,8 millioner mann for å bygge en strekning på 450 kilometer! Og i år 607, under Sui-dynastiet, ble 1,1 millioner kalt til dåd. Etter hvert som de segnet om og døde, ble enkene tvunget til å overta. Også fengslene ble tømt; fangene ble ført til arbeidet i tunge lenker og pisket helt til de stupte. Det lønnet seg ikke å ha dårlig rygg den gang, for de som sutret og klaget, ble straffet med halghugging. På stedet.
Og likevel, midt i galskapen må vi ikke glemme at muren tjente sin hensikt.
Den holdt fiender på avstand og ga innbyggerne fred. I en tidsalder da
våpnene besto av sverd, spyd, økser, kniver og pil og bue, var den ruvende
muren med sine tusener av vakt- og signaltårn mer enn god nok. Tårnene var
bemannet døgnet rundt, år etter år, århundre etter århundre. I krisetilfeller kunne ekstra forsterkninger påkalles ved hjelp av ild- og røyksignaler - ild om natten og røyk om dagen. Signaltårnene ble naturligvis reist på de høyeste punktene i landskapet, med fri utsikt til nabotårnene.
Varslingen ble ikke mindre effektiv av de mange kodene som etter hvert ble tatt i bruk. Under Tang-dynastiet (618 - 907) bestemte keiseren at dersom antallet angripere besto av mellom 50 og 100 soldater, skulle det tennes bare én fakkel. Besto angrepshæren av opp til 3000 mann, skulle det tennes to fakler. Tre og fire fakler ble forbeholdt angripere til hest. Keiseren bestemte også at ethvert varsel med to eller flere fakler skulle sendes helt til hovedstaden. Så effektiv var denne ordningen at krigsvarslene, uansett hvor de kom fra, nådde keiseren i løpet av seks til sju dager.
Men så skjedde det utrolige:
Etter at kineserne hadde svettet på Den store muren i 2000 år, kom Djenghis Khan inn på scenen. Mongolenes konge drømte om å erobre verden. Og for å erobre verden, måtte han underlegge seg Kina.
Angrepet kom i 1211. Kineserne visste hva som var i gjære og hadde gjort alle mulige forberedelser. Hvert eneste vakttårn var stuvende fullt av soldater, og i bakkeskråningene nord for Muren hadde de stukket spisse jernpåler i jorda i håp om å stanse de mongolske rytterne.
Men Ja Bal, en av Djenghis Khans offiserer, visste råd. I lang tid hadde han utforsket Muren, og på et av sine tokter oppdaget han et hull, en smal sti gjennom en mørk skog: «På denne stien er det plass til bare en hest og en rytter. Jeg har ridd gjennom denne skogen en gang før, og hvis vi prøver oss med våre beste menn, er jeg sikker på at vi skal klare å trenge inn i Kina i løpet av natten!»
Trolig er denne historien i enkleste laget. Uansett klarte mongolene å trenge seg inn på fiendens jord, og snart satt en ny keiser på Kinas trone: Djenghis Khan.
Nå begynte Den store muren å slå alvorlige sprekker. Allerede på 800-tallet hadde kineserne funnet opp kruttet, og under mongolenes styre ble det tatt i bruk for alvor. Der hvor de trengte det, kunne de skyte seg gjennom steinlagene ved hjelp av krutt og kanoner.
Og likevel - da kineserne igjen
ble herrer i eget hus - ble arbeidet på Den store muren gjenopptatt. Det
skjedde på slutten av 1300-tallet, da Ming-dynastiet hadde erstattet det
mongolske Yuan-dynastiet. Ming-keiserne ga soldatene ordre om å tette igjen
«alle hull og sprekker» og forsterke hele Muren fra øst til vest. Bare fra
1506 til 1521 ble det reist 3000 nye signaltårn mellom Datong og Xuanfu,
en strekning på 30 mil. På ny ble landsbyene tømt for arbeidsføre menn,
og mellom slagene i steinbruddene forente mannsstemmene seg i en felles
lovsang til den gule rase. Aldri mer skulle barbarene få lov til å slippe
inn i Kina.
Men så gjentok historien seg. I 1644 kom manchuene, et annet rytterfolk, stormende fra nord. Igjen klarte de å forsere Muren, denne gang ved hjelp av en god porsjon list og bestikkelser. Manchu-dynastiet (eller Qing-dynastiet, som det gjerne kalles) ble Kinas siste og varte fram til keiserdømmets fall i 1911. I denne perioden fikk Kinas nordlige grenser stadig mindre betydning. For nå kom inntrengerne sjøveien - fra Europa. De ba om handelsrettigheter og handelsprivilegier, og fikk de ikke viljen sin, brukte de væpnet makt.
Slik ble keiseren tvunget til å dreie blikket mot kysten og havet, mot de bleke barbarene som red på tunge skip - og ikke på hest og kamel. På Den store muren begynte det å gro gress og mose. Lange strekninger forfalt og ble til ingenting, og i vest - på den gamle Silkeveien - fikk ørkensanden blåse fritt.
Jeg har våknet tidlig. Kanskje fordi jeg har følt meg innesperret. Kanskje på grunn av den harde sengen eller smådyrene i steinsprekkene. Hele natten har de raslet fram og tilbake med ekle, knasende lyder. Kanskje på grunn av teppet, som ikke er av silke, men en stram blanding av saueull og kamelhår. Kanskje fordi jeg er altfor klar over at toalettet ligger i bakkeskråningen, blant torner, avfall og rustent jernskrot.
En kjegle av dag har boret seg gjennom min glugge. På tide å rasle med kamelbjellen. Kling-klang, kling-klang! Omsider kommer Den røde dragen byksende opp skråningen. Vi trenger ikke snakke sammen, det holder med fingerspråket. Jeg stikker pekefingeren mot munnen og gnir meg over magen, og budskapet er oppfattet. Den røde dragen bykser samme veien tilbake, og snart begynner skranglingen fra kopper og kar. Noe skjer.
Også herr Wang har våknet. Han kommer tassende med lut rygg og hendene i lommene og hilser dagen med et imponerende langt spytt.
- Når du spiser frokosten din, kan du sitte her, sier han. Han åpner en rusten fluktstol på plassen foran tårnet og setter en skjev skammel foran stolen.
Og så kommer maten. Den består av mantou, mian tiao tang og hong cha - det samme som i går. Det er ingen stor kokkekunst som utøves på Beacon Tower Hotel, men jeg trøster meg med at det skal bli bedre etter hvert: Kina er bare så vidt begynt.
En kinesisk suppe skal ikke spises. Den skal slurpes. Du skal heve bollen og slurpe i deg suppen i lange drag, samtidig med at nudler og annet smårusk skyves inn i munnen med spisepinnene. Lydnivået skal være høyt. Og etterpå kan du rape så mye du vil. Både Wang og Den røde dragen virker synlig tilfreds når jeg gir fra meg et lite grynt, og Wang tar et skritt fram for å proklamere at jeg er den fjerde utlendingen som bor i Beacon Tower Hotel.
Da hotellet åpnet for to år siden, ble det forbeholdt kinesere. Men forleden ble byledelsen i Jiayuguan og den lokale Store mur-komiteen enige om å slippe inn de utenlandske barbarene. Det var en vanskelig avgjørelse, men fornuften seiret.
- Se hvordan vi lever, fnyser Wang og peker på den fattige, ørkenbrune husklyngen i bakkeskråningen. - Vi trenger penger, og da kan vi ikke avvise utlendingene. Kineserne har ikke penger, men du som er en waiguoren, har penger i massevis. Du har råd til å reise over hele verden. Vi har ikke råd til å reise noe sted.
Wang og jeg kjører sammen til byen. Morgenen har demret med lett skydekke og sval luft. Jeg har bestemt meg for å granske Jiayupasset i fullt dagslys. Gjennom dette passet reiste Marco Polo på sin vei til storkhanens hoff. Her, i en trang passasje bevoktet av middels høye fjell, gikk grensen mellom to verdener, barbarenes og den kinesiske. Den som passerte nåløyet, kunne løfte både armer og blikk og si: Jeg er kommet til Kina!
Jiayupasset ligger fem kilometer vest for Jiayuguan, og min leide Flyvende Due-sykkel bringer meg trygt fram. Der, på en steinplattform foran fortet som forsvarer passet, står en kvinne i rødt. Det er frøken Lu, som hilser meg velkommen med en gneldrende megafon. Vi er alene på skansen, med frøken Lu skrur lyden på full styrke.
- Follow me, skriker hun. - Follow me everywhere!
Jada, frøken Lu, jeg skal følge deg i tykt og tynt, helt til mine reiseplaner skiller oss ad.
- Have you bought a ticket?
- No..?
- You have to buy a ticket to enter the strongest fort under heaven!
Den største og sterkeste borgen under himmelen ble reist i 1372, nesten
hundre år etter at Marco Polo red forbi. Synd for italieneren, som gikk
glipp av et strålende syn, et massivt kvadratur av hardstampet jord.
Lengde 166 meter, høyde 12 meter og tykkelse 11 meter. I hvert av de fire
hjørnene kneiser vakttårnene, og i østvest-aksen troner to burgunderrøde
palasser i tradisjonell kinesisk stil. Den bueformede østporten bærer det
talende navnet Opplysningens port, mens vestporten må nøye seg med å hete
Forsoningens port.
Frøken Lu loser meg opp på balustraden over Opplysningens port, hever megafonen og skriker ut over fjellene:
- The Great Wall of China is 6000 kilometers long. It starts where the sun rises, and it ends right here. And this is the strongest fort under heaven!
Nå bryter solen fram, men i landskapet foran meg ser jeg ingen mur. Bare ved å stimulere fantasien til det aller ytterste, aner jeg konturene av en smal forhøyning som kan være restene av Den store muren. Århundrene og ørkenstormene har visket bort det gamle forsvarsverket, bare tårnene har overlevd. Men Qilianfjellene i sør blinker fremdeles til de reisende. Marco Polo må ha stanset på åsryggen bak meg og hilst den hvite isrekken med dans og jubel.
Marco Polo spanderte ikke ett eneste ord på Den store muren. Hvorfor ikke?
Vanskelig å si. Frances Wood forklarer det med at han ikke reiste til Kina. Følgelig «overså» han både Muren, skrifttegnene, teen, fotbindingen og mange andre fenomener som vi forbinder med landet. Men hvis han vitterlig fulgte den ruten han har beskrevet, er det naturlig å lete etter en forklaring.
Etter å ha passert Jiayuguan og den trange Gansukorridoren skar Marco Polo mot nordøst med kurs for de mongolske områdene. For å komme dit må han ha passert Muren, eller rester av den, på et eller annet punkt.
Vi leser også at Marco Polo besøkte den mongolske storkhanens hoff i Xanadu. Derfra reiste han de 35 milene sørover til Beijing. Mellom Xanadu og Beijing slynger Muren seg i all sin prakt - i alle fall i dag. Men gjorde den det for 700 år siden?
Ingen kan med sikkerhet si hvilken forfatning Muren var i på Marco Polos tid.
Det eneste som er sikkert, er at lite ble gjort for å holde byggverket ved
like de siste århundrene før de tre venezianerne kom ridende. Både under
Tang-dynastiet (618 - 907) og Song-dynastiet (960 - 1279) var det tilnærmet
«byggestans». Tang-dynastiets hovedstad var den vestlige Xi’an, ganske
enkelt fordi trafikken og truslene den gang kom fra vest.
Under Song-dynastiet ble landet utsatt for nye angrep fra nord. Likevel valgte keisermakten å avstå fra større byggearbeider. I denne fasen, som strakte seg over 600 år, kan det ha oppstått alvorlige hull og svakheter i Den store muren. Mongolenes erobring av Kina på 1200-tallet peker i samme retning. Likevel må Marco Polo ha hørt om den, og hvis han var så nysgjerrig som han ellers ga inntrykk av, virker det underlig at han ikke skal ha sett den.
I moderne tid er Den store muren blitt selve symbolet på den kinesiske sivilisasjon. Og da de amerikanske astronautene i 1968 landet på månen, ropte de begeistret tilbake til jorden at de kunne se den kolossale skapningen bukte seg gjennom Kina. Ellers kunne de ikke oppdage noen jordiske byggverk reist av menneskehender.
De kinesiske propagandistene grep «nyheten» med begjær. Men i virkeligheten er det ikke mulig å se Den store muren fra månen. Selv om den er ubegripelig lang, er den for smal til at den kan skimtes med det blotte øye. Så hva annet kan astronautene ha sett? Kanskje Guleelva, som slynger seg gjennom de samme områdene - kanskje Yangzielva. Men selv disse brede årene må være vanskelig å oppdage fra himmelrommet.
Og likevel fortsetter de kinesiske guidene på Muren å repetere den gamle historien. Det er som en lirekasse vi aldri blir kvitt, og stadig nye versjoner kvitres ut i luften. I Jiayuguan forteller guiden at astronautene ble så rørt ved synet av Muren at de begynte å gråte.
- Jeg skal si dere noe, tilføyer hun. - De to astronautene som dro til månen i 1968, var skikkelige mannfolk. De var i sin beste alder, og den amerikanske romfartsadministrasjonen hadde valgt dem ut etter grundige tester. Men da de fikk se Den store muren, begynte de å gråte!
Hjem til mitt tårn.Fra grusveien er det ikke så lett å oppdage Wangs lille landsby, den går i ett med naturen og ligger halvt skjult bak en blek jordvoll. Kall det en mur. Kina er murenes land, og Den store muren er bare en av dem. Store deler av kinesisk industri går med underskudd, men ikke mursteinsprodusentene. Ikke noe land produserer mer murstein enn Kina, for her lever det forskansede folket - det folket som altfor lenge har vært seg selv nok.
Den største, og muligens første, talsmann for kinesisk isolasjonisme var moralfilosofen Kongzi (Konfusius), som levde 500 år før vår tidsregning. Han kalte landet «Midtens rike». Alt som var utenfor, var mindreverdig og barbarisk. Kongzi fulgte opp med å tilrå unge menn å reise minst mulig. I stedet burde de leve i nær kontakt med sine foreldre, slik at de kunne oppfylle sine plikter overfor de gamle. «Hvis familiens sønn likevel må legge ut på reise, må reisemålet være klart.» Slike tanker ble det naturligvis ingen store oppdagelser av - og ingen kontakt med andre folk. 300 år senere ble Kongzis lære opphøyd til offisiell moral i Kina.
Laozi, en annen vismann, preket de samme tanker - som i disse linjene:
Lær deg å kjenne verden uten å overskride dørterskelen
Lær deg å kjenne Himmelens lov uten å speide ut av vinduet
Jo lenger bort du går, desto mindre vil du lære og forstå
Derfor går den vise ingen steder hen, og dog vet han beskjed
Han ser ikke ut, og allikevel har han rede på alt
En velskrevet kjærlighetserklæring til isolasjonismen.
Det Kina som etterfulgte Kongzi og Laozi, var preget av føydalisme, krig og lovløshet. Derfor ble murene en selvfølge. Hver eneste by og landsby ble rammet inn av tykke murer. Det sto om livet, akkurat som i middelalderens Europa. Men den kinesiske middelalder varte mye lenger enn den europeiske. Den tok ikke slutt før i 1949, og i mellomtiden arbeidet murbyggerne under høytrykk over hele riket. Selv innenfor bymurene ble det reist nye murer, rundt boliger og institusjoner av alle slag.
Så kom Mao. Han kalte seg kommunist, men i likhet med de gamle herskerne ville han ha full kontroll over sine undersåtter. Slik ble Kina et land av «enheter» - av danwei’er - og murbyggerne fikk nye oppgaver. Enheten i det maoistiske Kina ble arbeidsplassen. Enheten ble opphøyet til kineserens egentlige hjem. Enhver ny fase i livet ble autorisert av enheten - alt fra fødsel til pensjon. Det eneste partiet aldri klarte å få full kontroll over, var døden. Den som ønsket å flytte til et annet sted, måtte søke enheten, i praksis partikomiteen, om lov. Prosessen fra søknad til svar kunne ta mange måneder, i verste fall år, og som regel ble svaret nei. Mao ville at kineserne skulle bli ved sin lest.
Keiser Qin ble Kinas første store murbygger, keiser Mao den andre. Murstrevet rundt danweiene ble kolossalt og engasjerte millioner av mennesker til enhver tid. I det nye årtusen har danweiene mistet mye av sin makt. Kineserne har fått større frihet. Men som en refleks fra fortiden fortsetter kineserne å bygge murer. Så mange, så høye og så tykke er de blitt at de ikke bare har en fysisk funksjon, men også en åndelig. Mer og mer fremstår Kinas murer som symboler på landets påfallende selvgodhet og åndelige isolasjon.
Beklager min avsporing, men nå er jeg «hjemme».
Mens solen glir ned bak Qilianfjellene, lener jeg meg taus og trett mot mitt tårn. De snødekte fjelltoppene forvandles til rosa bomull før de viskes ut og blir borte i natten. Nå og da brytes stillheten av hundene i landsbyen, som har våknet etter en lang og døsig dag. I det fjerne hører jeg lyden fra en sirene. Tre lange støt. Jeg tolker det som rosignalet og kryper til køys i mitt rede av rustent jern.
Klokka er bare fem om morgenen når ukjente stemmer begynner å rasle med kopper og kar. Snart siger striper av gråblå tobakksrøyk gjennom den åpne gluggen, etterfulgt av svak barnegråt og en skarp kvinnestemme. Minutter senere banker det på døren. Først forsiktig, så hardt.
- Skal du ikke stå opp? spørres det utenfra. - Vi sitter her og venter på deg.
Motvillig åpner jeg døren og stirrer ut i det milde morgenlyset. Der, i en halvsirkel vendt mot døråpningen, sitter et dusin barn og voksne.
- Vi har ventet på deg i over en time, sier en av mannfolkene på stotrende engelsk. Han reiser seg og bukker dypt. - Vi har reist hele natten for å treffe deg.
- Meg?
- Deg! Ingen av oss har sett en utlending før, bortsett fra gamle Zhao som sitter der borte. Han kjempet mot japanerne i 1944. I går kveld fikk vi høre at det bodde en utlending i Den store muren. Det skjer ikke ofte, og derfor er vi kommet hit.
- Har dere reist langt?
- Åtte mil. Vi leide en lastebil. Det er jeg som kjører.
Sjåføren virker stolt og lykkelig over endelig å være ved målet. Han snur seg mot halvsirkelen og presenterer meg som om han skulle være konferansier på det lokale sirkuset.
- Forresten, skjegget ditt er veldig tett. Hva slags te drikker du?
- Te?
- Vi kinesere beundrer mannfolk med hår på brystet og kraftig skjeggvekst. Men hva slags te drikker du? Noen sier at Duzhong-teen fra Guizhou-provinsen gir best skjeggvekst, men i landsbyen vår er det delte meninger om saken. I fjor drakk jeg store mengder Oolong-te, men det hjalp ikke. Jasminteen er altfor svak. Jeg har alltid hevdet at de milde teene ikke duger, og det samme sier gamle Zhao. Bare se på haken hans! Han har prøvd det meste, men resultatene er ikke mye å skryte av.
Gamle Zhao sitter på huk og drar seg i en lang dusk av hvite skjeggstrå.
- Hør her, fortsetter sjåføren. - Vi som er kinesere og bor i denne delen av landet, omgås hele tiden kasakher, uighurer og andre folkeslag. Og vet du hva slags skjegg de har? Helskjegg! De har lange helskjegg. I landsbyen vår bruker de store trekammer for å greie dem. Og hver gang det oppstår en krangel mellom dem og oss, skjeller de oss ut som barnerumper og kvinneansikter. Derfor lurer vi på hva slags te du drikker.
- Det er ikke sikkert han drikker te, bemerker en annen med lav stemme. - I andre land finnes det mange midler for å fremme skjeggveksten.
- Det er riktig, fortsetter sjåføren. - For eksempel bukkehorn og bjørnepoter. Og tørkede peniser fra tiger og reinsdyr. Men på disse kanter får vi ikke tak i noen av delene, og på markedet i Jiayuguan selger de bare juks. Den gang jeg studerte engelsk i Lanzhou, delte jeg soverom med Li Liping. I fjor ble han intervjuet i fjernsynet, og vet du hva? Han er blitt rik på å selge både bukkehorn og bjørnepoter og tørkede peniser. Han kjøper varene i Russland og selger dem i Kina til skyhøye priser.
Dialogen mellom sivilisasjoner på bakkeskråningen i Jiuyuguan varer i en time, helt til solen har rukket å fylle kroppene våre med nytt liv. Jeg får smake på den medbrakte teen, og jeg blir tilbudt et saftig sug på gamle Zhaos lange pipe. Fra munnstykket henger den gamles seige slim. Hepatitt A, B eller C. Mitt avslag er høflig.
- Takk, gamle Zhao, tusen hjertelig takk, dette er virkelig snilt av deg, men ikke denne gang. Det er for tidlig på dagen.
- En annen gang?
- Neste gang.
Morgenen er forunderlig fuktig, og for første gang siden Khunjerabpasset kan jeg stryke hånden over bordplaten og bli våt på fingrene. Men himmelen er blendende blå, og i sør skinner Qilianfjellene slik de har gjort i flere millioner år. I skråningen under meg har landsbyhanen, alltid like ubarmhjertig, vekket både mennesker og dyr til en ny dag. På den åpne plassen foran brønnen står to eldre kvinner og strekker sine stive lemmer mot solen. Slik ja, strekk!
Etter hvert kommer mannfolkene subbende ut av knirkende dører, de er søvnige og pinlig langsomme i bevegelsene, og det brune hullet bak grisehuset ser ut til å være landsbyens felles pissoar. Andre rasler med bøtter og spann, mens småungene løper etter opptenningsved, mest tørre ørkenkvister. Snart stiger røyken til værs fra talløse piper og hull. Frokost.
Men denne dagen er ikke som alle andre. Stemningen virker spent, og noen av kvinnene småløper fram og tilbake, de hvisker, stammer og peker. En nyhet har fått vinger, den flyr fra hus til hus, slik de små røykskyene gjør det hver eneste morgen. En fødsel er nær. Vanligvis en helt ordinær affære, men ikke denne. Den neste timen skjer noe merkelig: I stedet for å kalle på jordmoren, får mannfolkene det travelt med å frakte en av landsbyens svarte okser ut og vekk. De haler det svarte uhyret opp på en traktortilhenger, og i neste øyeblikk er både traktoren, tilhengeren og oksen borte.
- Jeg skal forklare deg hvorfor, sier Wang og tar et uendelig langt drag fra sin Panda-sigarett. - I Kina tillater vi bare ett barn pr. familie. Men på landsbygda tillater vi to hvis det første barnet er ei jente. Føder hun for tredje gang, er barnet svart. Og nå skal fru Liang føde for fjerde gang. Enda et svart barn.
- Det høres alvorlig ut...
- Det er alvorlig. Og nå frakter vi oksen til familien Liang ut av landsbyen.
- Hvorfor det?
- Fordi familien er redd for å miste oksen sin. Da fru Liang fikk sitt første svarte barn for to år siden, tok partifolkene beslag i familiens ene okse. De kom bare seks timer etter fødselen. Nå står de i fare for å miste den andre oksen - den eneste de har. Skjønner du?
- Og så?
- Og så? Familien Liang er fattig, det kan du selv se. Alle i denne landsbyen er fattige, og hvis sommerregnet uteblir, har vi ingenting å leve av. Derfor har vi ikke råd til å miste noe som helst. Ikke oksene, ikke grisene - ikke en eneste kylling. Men bland ikke meg opp i dette. Jeg holder meg utenfor, og selv har jeg fått de barna jeg trenger. To barn, ett av hvert kjønn.
Wang trekker på skuldrene og forsvinner ned bakkeskråningen.
Svarte barn. I Kina finnes det millioner av svarte barn. De lever i samfunnets randsone og står sist i alle landets køer. De kommer sist inn i barnehagen og sist inn på skolen. I verste fall kommer de ikke inn i det hele tatt. Avisen Kinesisk ungdom røper at mange lokalsamfunn unnlater å føre de svarte barna inn i folkeregisteret. Slik blir de både navnløse og rettsløse. «Folk flest synes synd på disse barna fordi de lider,» skriver redaktøren. «De har da ikke gjort noe galt. Så hvorfor straffe dem? La oss sette en strek over fortiden og gi dem en ny start. Gi dem et navn, gi dem skolegang, arbeid og en plass i samfunnet.»
To tiår er gått siden Kina innførte ettbarnspolitikken - med visse unntak. Men noen, et mindretall, fortsetter å sette både tre og fire barn til verden. Truslene om bøter og straff har ikke skremt dem fra å kjøre sitt eget løp. For hva er vel en bot på noen hundre yuan i forhold til sn sprell levende gutt! Jo flere sønner, desto bedre. I folketrygdens fravær er sønnene uunnværlige.
Litt senere på dagen vender traktoren og traktorføreren tilbake. Tilhengeren også. Men ikke oksen. Hvor den er blitt av, får jeg aldri vite. Heller ikke hvordan det gikk med fødselen til fru Liang. Stille tar jeg avskjed med mitt høye tårn. Den store muren har lukket seg bak meg, foran meg ligger det virkelige Kina.
Hvordan vil jeg oppleve den nye verden?
Kanskje på samme måte som en av Kinas store forfattere, Lu Xun:
«Jeg har alltid følt meg inneklemt av Den store muren, dette byggverk av eldgammel murstein som stadig blir forsterket. Det gamle og det nye har sammensverget seg for å stenge oss inne. Når skal vi slutte å stable ny murstein på Muren? Kinas store mur - et mirakel og en forbannelse!»
Neste etappe blir smal og gul, men i det fjerne venter den rødeste av alle soloppganger.
Copyright: Cappelen 2001
