www.kinaforum.com
Maken til parade! De største skutene var 408 fot lange og 166 fot brede. Bøndene som fulgte skuespillet fra elvebreddene, gned seg i øynene. Der elva møtte havet, svingte skutene mot sør. Foran dem lå en delvis uutforsket verden - Java, Sumatra, Malaya, India, Arabia, Persia og Øst-Afrika.
Muslim og evnukk
Historiens mest bereiste evnukk ble født i Yunnan, Kinas sørvestlige hjørne,
i 1371. Faren var muslim, og som far så sønn. Bare elleve år gammel ble han tatt
til fange i et slag mellom mongolene og den kinesiske Ming-hæren. Kineserne
seiret, og siden faren hadde kjempet på feil side, ble sønnen kastrert - en form
for hevn som var ganske vanlig på den tid. Straks han hadde kommet til hektene,
ble han overført til keiserens store korps av evnukker.
Unge Zheng gjorde et sterkt inntrykk på sine omgivelser, også på keiseren. Stemmen var klar og sterk, øynene skarpe. Som ung mann ble han ansatt som rådgiver i keiserhæren, og rådene han ga, viste seg å være fortreffelige. Keiseren svarte med å gi ham et nytt oppdrag - å bygge en keiserlig marine bestående av 100 000 mann.
Zheng He bukket dypt foran keiserens føtter; usvikelig lojalitet var hans kjennetegn. De neste årene gjenlød Yangzis bredder av hammerslag og rop - keiserens båtbyggere i aksjon. Aldri før hadde keiseren finansiert en ekspedisjon til fjerne land. Men nå var tiden kommet. "Fjern grensene!" befalte han. "Alle som bor innenfor de fire hav, skal være som én familie."
Lenge hadde kineserne vært forsiktige med å ferdes til fjerne strøk. Gamle Kongzi (Konfucius), som levde 500 år før vår tidsregning, befalte sine landsmenn å holde seg mest mulig i ro. Det samme gjorde Laozi, en annen vismann, som virket 300 år senere. I stedet for å reise burde "unge menn" leve i nær kontakt med foreldrene, slik at de kunne oppfylle sine plikter overfor de gamle. "Hvis familiens sønn likevel må legge ut på reise, må reisemålet være klart." Slike tanker ble det naturligvis ingen store oppdagelser av, og under Han-dynastiet (206 f.Kr. - 220 e.Kr.), ble Kongzis lære opphøyd til offisiell moral.
De neste århundrene var det likevel en viss utferdstrang. Kinesere bosatt i kystprovinsene var fullt ut i stand til å seile til naboene i Sørøst-Asia - og de gjorde det. Mange utvandret og slo seg opp som driftige handelsmenn. Men først under Ming-dynastiet (1368-1644) ble utferdstrangen forvandlet til et gigantisk statlig foretak.
Sju ekspedisjoner
Fra 1405 til 1433 sendte Ming-dynastiets keisere sju store ekspedisjoner ut på verdenshavene, fem av dem med Zheng He i forstavnen. Før hver ekspedisjon knelte både keiseren og Zheng He foran alteret til Tianfei, havets gudinne. Akten fant sted i det keiserlige bønnerom, der luften var stinn av røkelse. "O gudinne, vis oss veien!" Falske papirpenger ble brent på gudinnens alter, griser og kyr ble ofret. Om bord i treskuta fortsatte Zheng He å be, ikke bare til Tianfei, men også til skutas kompass og til alle store matematikere og astronomer fra tidligere dynastier.
Da den første ekspedisjonen lettet anker, var flere av skutene fylt til
randen av keiserlige gaver, av gull, sølv og silke, og krukker med bedøvende
parfyme. Andre var fylt med hester og våpen, av mat, vann og vin. På dekkene
ble det dyrket grønnsaker. Tre måltider daglig for så mange sultne mannfolk -
litt av en kokkejobb. Den andre ekspedisjonen besto av 249 skuter. Paraden
ut Yangzis munning, den lengste og stolteste i Kinas historie, tok flere
dager. Til slutt grep havvinden tak i seilene, og mens Ming-flaggene smalt
i vindkastene, stevnet skutene mot sør.Hensikten med ekspedisjonen var ikke å erobre nytt land. Men Zheng He var forberedt på det verste. Hva om de ukjente folkene rundt de fire hav ikke ville ha noe med kineserne å gjøre? Enn om de svarte med krig? Keiseren hadde forutsett hva som kunne skje. Derfor ga han Zheng He alle fullmakter. Evnukken over alle evnukker fikk fullmakt til å henrette både konger og keisere, til å erklære krig og til å slutte fred. Utstyrt med blanke ark og keiserens segl seilte han ned Kina-kysten, langs Vietnam og Malaya, inn i Malakkastredet og videre til det rike India. Varer ble kjøpt og solgt, mens flåtens korps av "sosialantropologer" dro i alle retninger for å utforske de lokale skikkene.
Men hjemturen ble vanskelig. I Malakkastredet ble flåten angrepet av pirater,
og sjøslaget pågikk i månedsvis. Zheng gikk av med seieren og tok et ukjent
antall pirater til fange. Alle ble ført til Nanjing, der de straks ble et
hode kortere.
"Koutou" for keiseren
På ekspedisjonene som fulgte, seilte keiserflåten så langt som til Afrikas østkyst. Overalt gikk kineserne i land for å samle informasjon og utveksle varer. Synet av flåten fikk de innfødte til å måpe. Konger og småkonger falt på sine knær, og da flåten seilte hjem, var ambassadører fra mange land med på reisen. Vel fremme i Nanjing gjorde de koutou for keiseren, de knelte og bukket dypt. Slik anerkjente de Kinas keiser som sin herre og mester.
Etter at bukkingen og skrapingen var overstått, ble gavene båret fram for keiseren - gull, sølv og edle steiner og sjeldne perler funnet på bunnen av Det indiske hav. Mystiske urter som visstnok forårsaket evig liv, ble servert keiseren på sølvfat. Noen av gavene ble fraktet inn i digre bur - ville elefanter, løver, leoparder og tigre. Andre trengte bare små bur, og tenk, gavene kunne snakke! De første papegøyene hadde kommet til Kina. Fra den arabiske halvøy kom en liten raritet som ble kalt uwaina - brilleglass. Keiseren fattet stor interesse for gaven, og snart begynte kineserne å produsere sine egne brilleglass.
Hver gave, liten som stor, ble nøye eksaminert av Ministeriet for regler og
prosedyrer. Lange skjemaer ble utfylt, og gavens antatte verdi ble sirlig
notert. Når granskningen var over, svarte keiseren med å gi hver av
ambassadørene en gave av tilsvarende verdi. Ambassadørene ble underlagt strenge regler så lenge de var i Kina. Å slentre gatelangs var strengt forbudt, å snakke til vanlige kinesere likeså. Skulle de bevege seg utendørs, måtte de ha keiserlig eskorte. Men ellers gjorde keiseren mye for at de skulle trives. En gang i året inviterte han ambassadørene på bankett, der vinen flommet i strie strømmer. De høye gjestene fikk også lov til å oppsøke seksten navngitte vinstuer når de måtte ønske. Der kunne de både spise og drikke, samt hygge seg med stedets skjønne vertinner. Vertinnene var opplært i sang, dans og teater - og ikke minst: i elskovens raffinerte kunst.
"Vakkert er dette dyret"
I 1414, etter den fjerde ekspedisjonen, vendte keiserflåten hjem med et dyr som ingen kineser hadde sett før - en sjiraff! Dyret var en gave fra kongen av Malindi, i dag en del av Kenya. I kinesisk mytologi fantes det fire hellige dyr, dragen, føniksen, skilpadden og ett til - og dette måtte være det fjerde hellige dyret. Sjiraffen ble overrakt keiseren 20. september 1414. Keiseren jublet, alle jublet. Det fjerde dyret viste seg bare når tidene var ualminnelig gode, når det var fred under himmelen og folket spiste av fulle fat. Og nå var tiden inne.
Årene gikk, og gavene strømmet inn. Men ekspedisjonene kostet, og keiserens finanseksperter rynket på nesen: "Våre inntekter fra reisene til fjerne strøk er langt mindre enn utgiftene." For bøndene ble ekspedisjonene en stor byrde. Skattene steg, misnøyen vokste. I den vestlige delen av landet gjorde innbyggerne opprør. Det samme skjedde i sør. For å knuse opprørerne mobiliserte keiseren en stor armé - en kostbar affære. Værgudene slo seg også vrange, og millioner av mennesker døde av sykdom og sult.
Flådd til skinnet
I 1424 døde keiseren, 64 år gammel. Sønnen overtok, og i sitt første edikt gikk han rett på sak: "Alle keiserlige ekspedisjoner til fjerne strøk skal opphøre!" I tillegg nedla han forbud mot å bygge nye havgående skip. Halvannet år senere overtok sønnesønnen. Han mente at Kina måtte vise muskler, koste hva det koste ville. Den neste ekspedisjonen, den sjuende, ble den største noensinne - mer enn 300 skuter med 27 500 mann ombord. Som vanlig ble Zheng He, nå seksti år gammel, overlatt kommandoen og keiserens segl. Og igjen ble bøndene flådd til skinnet for å finansiere herligheten. "Betal din skatt, eller bli skutt!"
Flåten seilte til India, Afrika og Arabia, men nå var det - ifølge enkelte kilder - Zhengs tur til å dø. Lenge hadde han følt seg uvel, kroppen bare visnet bort. Evnukken over alle evnukker skal ha blitt svøpt i et hvitt klede og senket i de salte bølgene. "Allah er stor!" ropte muslimene om bord; de slo seg på brystet og gråt.
En sommerdag i 1433 seilte flåten opp Yangzi for å avlegge rapport til keiseren. Igjen skred ambassadørene i land, og gaveflommen var større enn noen gang. Men nå hadde Kina fått nok av verden. Langsomt råtnet de stolte skutene, et eventyr var over. Entreprenører og kjøpmenn som trosset keiserens forbud mot å bygge havgående fartøyer, ble nådeløst henrettet.
Kina som kolonimakt?
Enn om Ming-keiserne hadde klart å opprettholde sitt herredømme på verdenshavene? spør historikeren Louise Levathes i sin levende skildring, When China ruled the seas. Da den sjuende ekspedisjonen var over, var halve verden i Kinas klør. Den andre halvparten var innen Kinas rekkevidde. Hvis keiseren hadde hatt vilje og evne til å stå løpet ut, kunne Kina ha blitt en av verdens store kolonimakter, og historien ville ha fått et helt annet forløp. Bare åtti år skilte Zheng Hes og Vasco da Gamas landstigninger i Afrika. Enn om de hadde møtt hverandre? Ville Vasco da Gama tatt sjansen på å seile videre, stilt overfor Ming-keiserens mektige flåte?
Portugal var den første europeiske sjøfartsnasjonen som fattet interesse for
Asia, senere kom Spania. Begge drømte om å finne sjøveien til de asiatiske
markedene. I de store oppdagernes kjølvann kom krigerne, handelsmennene og
misjonærene. Vesten kastet seg over det svake Østen, og Kina - nå sykelig og
svakt - hadde lite å stille opp med. Langs den lange kysten herjet pirater,
smuglere og banditter. Bare landets ufattelige størrelse reddet det fra å
bli en koloni.I 1644 falt den siste Ming-keiser. Det neste dynastiet, Qing, ble Kinas siste, og i 1911 ble barnekeiseren Pu Yi jaget ut av sin tronstol.
Copyright: Torbjørn Færøvik og Levende historie
Denne artikkelen finnes også på www.levendehistorie.no
Kinesiske dynastier
1500-1028 f.Kr. Shang
1027-256 f.Kr. Zhou
221 - 206 f.Kr. Qin
206 f.Kr. - 220 e.Kr. Han
265-420 Jin
581-617 Sui
618-907 Tang
960-1279 Song
1280-1367 Yuan (mongolsk)
1368-1644 Ming
1644-1911 Qing (manchuene)
Zheng He fra år til år
1405-05 Zheng Hes første reise, til Vietnam, Java, Sumatra, Sri Lanka og India.
1407-09 Til samme steder som den første; uten Zheng He.
1409-11 Til Melaka, Sumatra, Sri Lanka.
1414-15 Til Hormuz og Persia-bukta.
1417-19 Til Hormuz, langs den arabiske kysten og nedover Afrikas østkyst.
1421-22 Langs Afrikas østkyst.
1431-33 Til India, Arabia og Afrika. Zheng He dør på hjemreisen.
Les mer om Kina på
www.kinaforum.com