En burmesisk munk, min nye bok, og båtliv på Mekong.
Enhver trenger sine minner,
de holder ubetydelighetens ulv på avstand
de holder ubetydelighetens ulv på avstand
SAUL BELLOW, FORFATTER
Madame Noi døde i forrige uke, 89 år gammel. Den lille kvinnen med de klassiske ansiktstrekkene og den stramme hårknuten bare visnet hen og fløy, hastig og lett skjelvende som et løvblad i høstvinden. De korte vintermånedene ble for harde. Hun likte ikke det sure vinddraget fra Rødeelva og trekken fra de gamle vinduskarmene. Men mest av alt mislikte hun Makten. Den dagen Makten bestemte at huset hennes skulle rives, var det som om livet mistet mening. Huset hennes. Hennes hus! Hun hadde bodd i det siden 1954. Det var blitt en del av kroppen hennes, noe uatskillelig.
Første gang jeg møtte henne, var i 1996. Da jeg banket på døren, åpnet hun og spurte: "Hvem er De, min herre?" Ordene trillet ut på flytende fransk. I et øyeblikk eller to ble jeg stående og betrakte et lett pudret ansikt, to mysende øyne, en smal, velformet nese, en rødsminket munn og et nytt gebiss. I det tilbakestrøkne håret så jeg ingen antydning til grått. Hadde hun farget det? Det var noe avmålt ved henne, men armbevegelsene og trappetrinnene førte meg til annen etasje, til familiehotellets rom nummer fem. Det luktet friskt av vegger og tak, gulvteppet var nytt, gesimsen var restaurert, og den franske lysekronen fra 1946 var vasket og rengjort. Madame Noi skrudde på bryteren med stolt mine, og det hengende glassmirakelet spredte sitt lys så ingen krok var mørk.
"Begravelsen finner sted i neste uke," forteller den eldste av sønnene; han sier det med hviskende stemme.
Madame Nois mann døde så tidlig som i 1962. Ekteskapet ble kortere enn forventet, men de rakk å få to sønner og en datter. Jeg har fortalt om dem før, om familiehotellet og livet ved innsjøen Truc Bac, om spisesalen og den ovale balkongen, om madamens forkjærlighet for det franske språket, ja alt fransk.
De første årene etter Den annen verdenskrig arbeidet hun som tolk i regjeringens kulturdepartement, Le ministère des Affaires culturelles. Så kom barna og det ensformige livet bak husets fire vegger. Men madame Noi fortsatte å snakke fransk med seg selv, til og med på dødsleiet. Den nest siste dagen hun levde, deklamerte hun et fransk dikt for barna sine. Hun lå i sengen med det kritthvite lakenteppet helt oppunder hakespissen. Stemmen var nesten ikke hørbar, men skal jeg tro eldstesønnen, var de tre siste ordene ikke til å misforstå: "... le grand finale."
Den store finalen kom ved sekstiden om morgenen. Madame Noi trakk pusten og lukket øynene for godt.
"Jo, hun var spesiell," innrømmer han. "Men det er ikke riktig at hun nektet å servere gjester som ikke klarte å bestille maten på fransk." "Ikke det?"
"Det er en myte. Hun sto til alles tjeneste, enten de snakket fransk eller ei."
Truc Bac hviler som et blankt speil i Hanois nordvestlige hjørne. Bare en smal landstripe skiller den fra den langt større Vestsjøen. Bortenfor Vestsjøen renner Rødeelva, som stammer fra fjellene i Kina. På sin reise fra kilden til havet gir den liv og grøde til millioner av mennesker. Familiehotellet som nå skal rives, ligger på østsiden av Truc Bac, nær en landtunge hvor myndighetene har skapt en liten park med trær og blomster og små steinbenker til å kysse kjæresten på. Ja, nettopp det. På steinbenkene rundt Truc Bac, under de luftigste hengepiler, er det mye romantikk.
Forrige gang bodde jeg hos madame Noi i fem dager. Denne gang er det ikke rom i herberget. Familie og naboer har nok med å kondolere; sørgende kvinner og menn går inn og ut av porten med senket blikk. Men det er hoteller nok i nabolaget, små, slanke familiehoteller med vid åpne dører og muligens like fine balkonger som madame Nois. Skjønt hvordan kan jeg glemme hennes? Som jeg den gang skrev: "Tenke seg til å sitte på madame Nois balkong, med hvit duk, en coq au vin, en edel fransk rødvin, med utsikt til tusen syklister, til folkehavet og den lange rekken av falmet fransk arkitektur!"
Selvfølgelig ble jeg aldri kjent med madame Noi. Men jeg sitter igjen med et omriss, en fornemmelse av at sosialismen ble litt for grå for henne, og da russisk erstattet fransk som viktigste fremmedspråk, mistet hun en bunnplanke i tilværelsen. Landet ble oversvømmet av russiske rådgivere, og den ene femårsplanen avløste den andre. Fransk var den gamle kolonimaktens språk, bortimot ubrukelig. Langsomt kom krigen nærmere. Amerikanske bombefly begynte å summe over land og folk, og i 1966 falt de første bombene i utkanten av Hanoi. President Lyndon B. Johnson hadde bestemt seg for å forvandle fiendens "nøkkelinstallasjoner" til støv.
"Og jeg glemmer ikke 26. oktober 1967, " sier madame Nois sønn. "Vi sto på hustaket, mor og jeg. Vi var opptatt med å henge opp nyvasket tøy til tørk. Plutselig hørte vi et kraftig smell på himmelen. Et fly i brann! Det var John McCain." "John McCain?"
"Han skjøt seg ut og landet i fallskjerm midt i innsjøen. Jeg var bare fjorten år gammel, men husker det så godt. Jeg slapp det hvite lakenet og løp ned. Folk strømmet til fra alle kanter. Der lå McCain og plasket, hjelpeløs, med brukne armer og ben og fallskjermen flytende rundt seg. Sterke mannfolk dro ham i land, og før han ble fraktet videre, fikk han en skikkelig omgang juling."
Så det var her det skjedde, ved Truc Bac. For noen år siden forsøkte John McCain, en hvithåret senator fra Arizona, å bli valgt til det republikanske partiets presidentkandidat - forgjeves. På 1960-tallet var han militærflyger i Vietnam. Han bombet og bombet, og denne oktoberdagen i 1967 hadde han fått i oppdrag å ødelegge en kraftstasjon utenfor Hanoi. Men før han kom så langt, ble hans F-4 Skyhawk rammet av vietnamesisk anti-luftskyts - en fulltreffer. Etter en ufrivillige landingen i Truc Bac ble han slengt på et lasteplan og fraktet til Hoa Lo, et beryktet fengsel i sentrum av byen. Amerikanere med sans for galgenhumor kalte det "Hanoi Hilton".
Madame Nois sønn vil gjerne vise meg minnesmerket over begivenheten, en tre meter høy steinskulptur. Vi rusler langsomt av sted og stanser på landstripen som skiller Truc Bac fra Vestsjøen. "Her er den," sier han. En merkelig skulptur, hva skal den forestille? Jesus på korset? Nei, det er John McCain som daler ned, med halvt bøyde knær og armene festet til snorene. Kunstverket ble innviet for noen år siden, på 25-årsdagen for krigens slutt.
"Du vet vel hvem som avduket den?"
"Nei."
"John McCain."
En bedagelig vandring rundt Truc Bac tar tre kvarter. Veien følger vannkanten, og banyantrærne, palmene og piletrærne er de samme gamle. Men mye av bebyggelsen står i forvandlingens, eller ødeleggelsens, tegn. Gamle kremgule skjønnheter rives til fordel for kontorbygninger og store hoteller. Bulldosere brummer fram og tilbake, og luften er stinn av byggekraner. Sofitel Plaza, et monster av et hotell, er allerede på plass, og det samme er Hanoi Lake View. Den uferdige Skyline Building ser ut til å bli 24 etasjer høy; arbeiderne balanserer fram og tilbake på et stillas av bambus. Det eneste vi kan gjøre, er å døyve smerten med en kopp te på gamle Café Linh Trang, der eieren, en olding med med hvite skjeggtuster, bruker en halv time på å koke vannet.
Madame Noi skal gravlegges i landsbyen hun ble født i, noen mil nordvest for byen, like ved Rødeelva. Det skal være en liten landsby, omsluttet av en grå mur. Mange av landsbyene nord og vest for Hanoi er nettopp slik, for gang på gang, i mer enn to tusen år, har det store Kina forsøkt å hærta Vietnam. Noen ganger med hell, andre ikke. Madame Nois hjemlandsby teller bare åtte hundre mennesker, og munkene er for lengst varslet. Det skal bli en verdig avskjed, med røkelse og levende lys, og når det siste mantra er sunget, blir hun stedt til hvile på gravplassen utenfor landsbymuren, i en slakk skråning beplantet med eviggrønne trær. Familiemedlemmer i tolv generasjoner vil holde henne med selskap; ensom blir hun ikke.
"Og selv skal jeg besøke henne så ofte jeg kan," forsikrer sønnen.
Litt trist til sinns forlater jeg Truc Bac. Men det får være en trøst at Hanoi har innsjøer nok. I byens hjerte ligger Hoan Kiem. Muligens er den noe mindre enn Truc Bac, men det gjør ikke noe, for midt i innsjøen, på en bitte liten øy, kneiser den værbitte Skilpaddepagoden, et vakkert syn til alle døgnets tider. Ikke minst om natten, når den står der i flomlyset, gyllen og ensom, som et taust vitne til århundrenes gang.
Et hotellrom ved Hoan Kiem med fri utsikt til Skilpaddepagoden - finnes det?
Det må bli Phu Gia, fra utsiden et uanselig hotell, oker i fargen, reist i fire etasjer. Du stevner inn et mørkt portrom og finner resepsjonen bak første dør til høyre. Der vil den kvinnelige resepsjonisten fortelle at alle rommene er opptatt. Men hva med rom 501, det som ligger aller øverst, bygd som et lite hus for seg på hotellets tak? Kvinnen legger hodet på skakke og beklager den stive prisen, "hele 18 dollar", men for øvrig er det ledig. Du flytter inn i triumf, og straks du har summet deg, spør du deg selv om du noen gang vil flytte ut.
Enn å ha et helt tak for seg selv! Med steinbord og steinbenker og små palmer i blåhvite krukker. Med utsikt til Hoan Kiem, Skilpaddepagoden, partiorganet Nhan Dan og det pompøse Ministeriet for kultur og informasjon. Herfra har jeg full kontroll over kulturminister Pham Quang Ngi, når han kommer og når han går, og redaktøren i Nhan Dan skal heller ikke føle seg for trygg. Dreier jeg blikket, får jeg øye på den ruvende St. Josefskatedralen, en katolsk kirke innviet julaften i 1886. På det harde 1960-tallet var dørene stengt. Men nå står de på vidt gap, og når vinden blåser i riktig retning, hører jeg den monotone sangen fra det store nygotiske kirkerommet. Vietnam sies å ha åtte millioner katolikker, flere enn noe annet land i Asia, bortsett fra Filippinene.
Fra Ba Da, et buddhistisk tempel, stiger hvite røykspiraler og duften av røkelse. Jeg løper ned trappen, dreier til venstre og suges rundt gatehjørnet. Det er lett å overse den trange porten, men innenfor, i tempelgården, summer livet. Foran gule søyler sitter gamle koner på huk og selger røde røkelsespinner og friske ringblomster. På vei inn faller blikket på en inskripsjon i bronse. Ba Da, får jeg vite, ble innviet i 1056. Både konger og keisere har knelt foran tempelets alter. Ja selv Ho Chi Minh - revolusjonens far - hedret det med to besøk. Begge ganger oppfordret han buddhistene til å yte enda mer for land og folk: "Buddhistenes arbeid skiller dem ikke fra verdens verdslige oppgaver."
Etter å tent min røkelse følges jeg til utgangen av en middelaldrende munk i fotsid kappe. Av en eller annen grunn har han overvåket meg fra første til siste skritt.
"Så du inskripsjonen?" spør han på godt engelsk.
"Ja visst."
"Dette tempelet har overlevd 52 kriger."
"52 kriger?"
"Og tørke, flom, vandaler, nasjonalisering, forfall ... og hyperinflasjon!"
"Ufattelig."
"Men det lever."
Gjengitt med tillatelse fra Cappelen forlag. Copyright: Cappelen forlag.